Det umulige ordet

Selvmord er et av vår tids siste tabu. Det må journalistene ta sin del av ansvaret for, skriver Unn Conradi Andersen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Svein Erik Bakke valgte å avslutte sitt eget liv i november, må det ha framstått som en gåte for de fleste hva som egentlig hadde skjedd. Hendelsen ble av media pakket inn med ord som «funnet død» og «ikke noe kriminelt ligger til grunn».

Bakke hadde tidligere selv fortalt om depresjoner og selvmordsforsøk. I et intervju fortalte han at han ønsket å fjerne mystikk og tabu rundt psykiske lidelser og selvmord: «Hvis jeg kan bidra til det, så er kanskje ikke mine opplevelser bortkastet». Men ved reisens ende var det likevel ingen som ville dele Bakkes modige åpenhet. Ingen medier fortalte hva som var dødsårsaken, og dermed måtte vi bare gjette oss til hva som lå bak. Hvorfor er det så vanskelig å si og skrive ordet «selvmord»?

NYLIG KOM utredningen som viser at journalister vegrer seg. De forteller om usikkerhet og vanskelige valg, manglende trening og kunnskap i å omtale selvmord. I stedet velger de å bruke vage og uklare formuleringer, noe som igjen bare fører til nye spekulasjoner. Da Jan Werner Danielsen «ble funnet død», antok de fleste at det var en omskrivning for at han hadde tatt livet sitt. Først langt seinere avkreftet obduksjonsrapporten at dette var tilfelle. Også andre kjente musikere har nylig blitt offer for denne type spekulasjoner.

I 30 år har journalister forholdt seg til regelen om at selvmord som hovedregel ikke skal omtales. For et år siden ble Vær Varsom Plakaten revidert, nettopp med tanke på å fjerne noe av tabuene rundt selvmord. Nå heter det at omtale skal skje med varsomhet. Metode skal ikke gjengis for å unngå smitteeffekt. Pressens egne organer har tatt innover seg at noe uuttalt må skrives fram. Spørsmålet er hvordan.

DET MÅ IKKE skje, men det skjer. Noen tar sitt liv. Det finnes ingen god grunn til å unnlate å skrive ordet selvmord. Språk fjerner skam, åpenhet letter skyldfølelse. Det som ikke nevnes ender opp med å prege livene våre mye mer enn det som blir sagt. Først når vi kan snakke om selvmord, kan vi forebygge. Også de pårørende har etterlyst mer omtale. Mens selvmord før ble ansett som et privat anliggende, trykkes det nå oftere dødsannonser med teksten «valgte å gå bort». Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) mener det hersker utbredte fordommer til selvmord. De ønsker seg mer nyansert omtale i media.

HVER ENESTE DAG, året gjennom, forsøker 14 mennesker i Norge å ta livet sitt. 90 prosent overlever, men en av fire gjør et forsøk senere. Likevel skjer det uten noen diskusjon i offentligheten. Hva er selvmordsstatistikken en indikator på? Sett fra et overordnet perspektiv kan selvmord leses som et bilde på for sterk eller svak samfunnsintegrasjon.

Sosiologen Emile Durkheim forsket en årrekke på fenomenet selvmord. Han mente mange selvmord skyldtes at individet kom for nær eller for langt fra fellesskapet. Kommer du for nær, brenner du opp, kommer du for langt fra, fryser du i hjel. Durkheim pekte på farene ved anomi. Når normer og regler oppløses, blir mennesket retningsløst. Individet er ikke i stand til å begrense sine krav og forventninger hvis ikke omgivelsene setter klare normer.

Som et eksempel påviste han at økonomiske kriser avstedkommer selvmord – men også økonomiske oppgangstider. I både opp og nedturer gjelder det at individet mister oppfattelsen av endepunktet for når forventningene er oppfylt. Selv om det nå er over 100 år siden Durkheim utledet sine teorier, har de fortsatt relevans. De kan selvsagt aldri gi forklaringskraft til hvert enkelt selvmordstilfelle. Men Durkheims perspektiv sier noe overordnet om hvilket type samfunn vi bør ønske oss, og om hvilken anstendighet vi bør møte hverandre med.

I DEN PRISBELØNTE romanen «Hav av tid» beskriver Merete Morken Andersen hvordan et foreldrepar opplever å miste sin eneste datter. En av setningene lyder slik: «Og alt fortsatte». Den peker på det uvirkelige i at verden bare går videre som om ingenting har hendt. Av og til kan det være verdt å stoppe opp. Stilt overfor selvmordet, stilles hver enkelt samfunnsborger overfor spørsmålet om hva som gir livet mening. Ved at døden er et mulig valg, trer det tydeligere fram at livet er et stadig pågående valg. Journalistikken rundt selvmord må også speile håp og grunner til å leve.