Det umulige prosjekt

Budsjettkonferansen som starter på Thorbjørnrud søndag vil aldri klare å fordele milliardene slik at velgerne blir fornøyd, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er mars, det livnar så smått i lundar, og regjeringen samles til sin første budsjettkonferanse for året. Det skjer alltid i traktene rundt Jevnaker. Randsfjorden ligger som en rykende råk nedenfor konferansestedene som har vært benyttet de siste 20 åra, Randsvangen, Halvorsbølet og de siste åra Thorbjørnrud. Der forskanser statsrådene seg sammen med sine nærmeste rådgivere. Pressen får noen uttalelser og noen bilder på søndagen da det hele starter. Mandag arrangeres det pressekonferanse hvor statsminister og finansminister har sjansen til å si hva neste års budsjett vil inneholde. Den sjansen benytter de sjelden. Det blir mest smil og generelt preik om hovedsatsingsområder som er i tråd med regjeringens erklæring. Men bak vårsmilene ligger det beinharde kamper, denne helga trolig mer beinharde enn på lenge.

På alle budsjett-konferanser slåss statsrådene for sine kapitler og sine departementer. Noen statsråder blir nødvendigvis vinnere, andre tapere. Mens mindretallsregjeringer også må skule til hva som er mulig å få vedtatt på Stortinget, og hvem som eventuelt skal bidra til at det blir flertall for budsjettet, slipper de rødgrønne det. De har flertall alene, så lenge det varer. Fordelingen av milliarder og hovedsatsinger skjer i praksis utelukkende mellom regjeringspartiene. Det er mellom dem kampen står. Og denne gang er det selve valgkampbudsjettet det skal strides om. Det som vedtas på Thorbjørnrud søndag og mandag vil påvirke hvordan det går i stortingsvalgkampen neste høst. Statsrådene må derfor ha to tanker i hodet samtidig. 1) Hvordan få mest mulig til mitt departement? 2) Er helheten egnet til å begeistre velgerne? Det vil i så fall avgjøre regjeringens skjebne og dermed også landets politiske kurs?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er like sannsynlig at neste års budsjett blir en avskjedssøknad som et gullkantet valgmanifest for en ny periode. Regjeringen vil neppe klare å oppfylle alle løftene fra Soria Moria. Til det er noen av målene for ambisiøse. Dessuten har vindstyrken i den økonomiske høykonjunkturen løyet. Veksten er ikke så formidabel som den har vært. Det kan påvirke skatteinngangen. Rentene har steget, noe som ikke minst tærer på kommunale budsjetter og gjør investeringer dyrere. Samtidig vil lønnsoppgjøret bli dyrere enn på lenge. Lønnstilleggene denne våren vil gjøre det vanskeligere for kommunene og sykehusene å gi mer og bedre tjenester for kronene. Dessuten: i neste års budsjett vil velgerne for alvor merke at forpliktende klimatiltak koster. Dels vil de koste i form av øredøvende kritikk fra miljøbevegelsen for at tiltakene er for puslete. Og dels vil det koste i form av velgere som ikke syns det er rettferdig at de skal betale for miljøoppvasken.

Men allerede før budsjettkonferansen, lønnsoppgjøret og de endelige bevis på at den økonomiske festen er over er stemningen for det rødgrønne prosjektet dalene blant velgerne. En meningsmåling i VG denne uka er den rene slakt. Godt over halvparten av de spurte mener regjeringens innsats så langt er «svært dårlig» eller «ganske dårlig». Trolig er det påvirket av en aldri hvilende opposisjon som peprer regjeringspartiene med kritikk uavlatelig. Sannsynligvis også av situasjonen i landets sykehus som må kutte i sine budsjetter fordi de behandler flere enn de har penger til. Slikt er vanskelig å forstå for de fleste. VG-målingen er dramatisk mye verre for regjeringen enn en tilsvarende undersøkelse Norstat gjorde for NRK i august i fjor. Da svarte 57 prosent at regjeringen gjorde en svært eller ganske god jobb. Det var før ulike OECD-statistikker felte sin dom over norsk skole. Og før feidene om Afp-ordningen og det framtidige pensjonssystem brakte mange potensielle velgere i et motsetningsforhold til regjeringen.

Det aller mest urovekkende for denne regjeringen er at velgerne vil være misfornøyde selv om man klarte å oppfylle Soria Moria-erklæringen til punkt og prikke. Det virker simpelthen umulig å få tilslutning fra et flertall av velgerne på en politikk som kan oppsummeres som «stø kurs i riktig retning». Det er ikke godt nok i et land som har en av verdens største oljeformuer. Om handlingsregelen er aldri så klok, eller «vakker» som Jens Stoltenberg sier, vil den aldri bli helt forstått av dem som ikke ønsker å forstå den. I tillegg har vi det paradoks at de fattige er mer misfornøyd med denne regjeringen enn kapitalistene. De fattige har kanskje hatt urealistiske forventninger om forbedringer. Kapitalistene har kanskje hatt ubegrunnet frykt for hva en rødkledd dame i Finansdepartementet ville koste dem. Og det store flertallet av oss er misfornøyd med en ting av gangen. Hver dag har nok med sin plage og klage. I sum blir det lite entusiasme i et folk som ikke har for vane å bli begeistret over helheten.