Det umuliges kunst

NEW YORK (Dagbladet): Folk med lua godt trukket ned over ørene handler frukt på Union Square i New York. De trekker på skuldrene over riksrettssaken som okkuperer et utall tv-kanaler. I California er det istapper på appelsinene, mens Florida har fått tilbake sommerværet som forsvant. Overalt går livet sin vante gang. Folket har overlatt presidenten de stemte på til en sverm politikere som lar paragrafer og såkalt konstitusjonell plikt dekke over en skitten politisk kamp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Problemet mitt,» sier min frisør Willie på 79. gate, «problemet mitt er at jeg har tungt for å svelge at Clinton har løyet. Jeg har ingen behov for å kvitte meg med presidenten, men jeg liker ikke saken. Han har oppført seg som en idiot. Det kan jeg leve med. Men denne løgnen...»

  • Willie er en liberal newyorker, men har en ærlighetskonflikt som Clintons republikanske anklagere brukere for alt den er verd. Og det er her jussen kommer inn for fullt. Politikk er det muliges kunst, men jussen synes nå å ha blitt det umuliges kunst.
  • Og juristen Hyde har selvsagt rett i at loven må være der for å sikre demokratiet, ytringsfrihet og likhet for loven.
  • Watergate-journalisten Bob Woodward skrev i boka si, «The Choice», at Clintons pressetalsmann Mike McCurry advarte mot dette hatet. Før valget i 1996 ga McCurry klar beskjed om at Bill Clintons moderate sentrumspolitikk provoserte republikanerne. Clinton beveget seg inn på deres område og republikanerne la politikk til side i sin streben etter å kvitte seg med Clinton. «De vil gjøre alt som står i deres makt for å bevise at Bill Clinton er en løgner, få ham til å framstå som en juksemaker eller bruke hans forhold til kvinner for alt hva det kan være verd av ubehag,» sa McCurry. Så langt har fattiggutten Bill fra Arkansas hjulpet sine motstandere godt på vei.
  • Det skremmende er at man må gå via jussen for å felle en politisk motstander. Over halvparten av senatorene er jurister, hele anklagerbenken er jurister, og politikere langt ned på lokalt nivå er jurister. Hele det amerikanske samfunnet er gjennomsyret av juss. En liten påkjørsel med bil krever jurist for å finne fram i papirhaugene som dukker opp. Selv en liten snublepinne på fortauet kan spores tilbake til en skyldig vaktmester, hvis man skaffer seg en av paragrafenes sporhunder.
  • Sporhundene på høyt nivå befinner seg på Capitol Hill, og de forlanger nå at presidenten skal avsettes. At Clinton løy under ed, behøver knapt nok å bevises. Det er om løgnen er stor nok til å avsette presidenten, juss-politikerne nå skal avgjøre.
  • For å sikre at alt følger lovens bokstav, og ikke partipolitiske skillelinjer, sitter høyesterettsjustitiarius William Rehnquist og styrer den historiske riksrettssaken. Ingen kan unngå å legge merke til de gule stripene Rehnquist har på dommerkappens ermer. De fleste vet etter hvert at stripene er Rehnquist egen oppfinnelse etter å ha sett Gibert og Sullivan-musikalen «Iolanthe».
  • Det de få vet, er at musikalen åpner med en sang som begynner slik:

«Det er ikke spørsmål om hvem vi hater, men hva vi elsker,» sa sjefanklager Henry Hyde lørdag da han oppsummerte aktoratets tre dager. I bibelsk henrykkelse løftet han lovens bokstav opp som det helligste amerikanerne har. Han viste til De ti bud, Magna Carta, parlamentarismen og USAs egen konstitusjon.

Det som etter hvert selv ikke paragrafer kan skjule, er at det finnes et politisk hat mot Bill Clinton som har funnet sin juridiske arena.

«Et trinn hit og et trinn dit. Ingen vet hvorfor. Ingen vet hvorfra. Spør du hva som er så interessant med dette, svarer vi uten å nøle, at det har vi ikke fjerneste anelse om.»