Det umuliges kunst

Landsmøter i et valgår blir lett verksteder for hjertesaker som ikke kan gjennomføres. Det er bare Ap som aldri kan love seg bort, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med SVs landsmøte friskt i minne og Senterpartiets under oppseiling blir det tydelig for alle: Støttepartier i regjering og opposisjonspartier kan kraftfullt eller ved uhell gå inn for saker de vet de ikke vil få gjennomslag for.

SV vil bestemt ikke få flertall for å avvikle privatskoler med alternativt religiøst eller pedagogisk innhold. Partiet vil ikke få trukket de norske styrkene ut av Afghanistan. SV vil heller ikke kunne forby bensindrevne biler fra 2015. Det måtte i så fall skje ved at partiet får rent flertall ved valget. Og det får ikke et parti som sjelden tar populære standpunkter, bare slike som harmonerer med partiets sjel, opprinnelse og verdensanskuelse.

SV kan utmerket ha rett i enkelte av sine standpunkter, men partiet får ikke rett. Ingen vet det bedre enn partiledelsen, som trygt kunne la rødfargen flomme i byen til Brann.

Målt i spaltemillimeter eller antall innslag og oppslag i mediene var SV-landsmøtet en suksess. I tillegg til overraskende og kontroversielle standpunkter, som minnet oss om at det svermeriske, urealistiske, himmelstormende SV ikke var dødt, fikk partiet stor framgang på Dagbladets partibarometer for mars. Derfor var det ikke rart partileder Kristin Halvorsen hadde ekstra dype smilehull i mandagens RedaksjonÉn, der Viggo Johansen hadde forberedt en inkvisisjon fra Siv Jensens og Lars Sponheims side. Halvorsen kunne både ufarliggjøre landsmøtets umulige og intolerante skolevedtak, forklare hvorfor hun selv hadde stemt imot det («det var litt klønete formulert») og likevel forsvare intensjonen i det.

Det minnet om fløypartiet SV i opposisjon. Men det var regjeringspartiet SV. Som altså unnet seg litt frimodig tale i et valgår, til skrekk og advarsel for dem som måtte være uenig og til glede for alle dem som mener SV har mistet all farge og snert etter at partiet kom i regjering.

Fremskrittspartiet har det slik hele tida. Partiet kan uhemmet foreslå det ene og det andre, enten det er valgår eller ei. For partiet må aldri stå til ansvar for sine mer eller mindre uvettige forslag. Frp har aldri fått anledning til å vise at det får gjennomført det partiet mener, og får sannsynligvis ikke lov til det etter dette valget heller. Og skulle partiet fått sjansen, ville det styrt med rekordfart inn i sentrumsvarmen og plassert seg trygt på bortforklaringstoppen.

Frp har vært i konstant opposisjon siden sin opprinnelse. Det er det eneste partiet som har kunnet gnikke og gni på sin partiprofil slik at den skinner og glitrer for alle som har sans for den. Og det er jo opptil en tredjedel av befolkningen i partiets gode stunder. Partiet har ikke engang vært del av en sammentømret koalisjon som går til valg for å danne en bred regjering. Det har ikke måttet slipe sine standpunkter mot Høyres, og langt ifra mot Venstres eller KrFs. Det har bare unntaksvis blitt med på kompromisser i store og overgripende saker, som i barnehageforliket og kontantstøtten.

Det vanlige er at Frp ikke ønsker for sterke bindinger. Typisk nok er det verken med på klimaforlik eller pensjonsforlik. Og partiet har alltid hatt mer penger enn alle andre siden det ikke har akseptert handlingsregelen for bruk av oljeformuen. Med andre ord – en konstant fest. Det vil det igjen bli når partiet samler sine tillitsvalgte til landsmøte seinere i vår.

Sentrumspartiene har deltatt i så mange regjeringer at de vet at bordet kan fange. Senterpartiet kan samarbeide med så vel høyrepartier, som rødgrønne som med sentrumspartiene. Det er valgresultatet som avgjør hva som er mulig. Som pragmatisk parti er det villig til å gå inn i konstellasjoner der det får gjennomslag for mest mulig. Dessuten har partiet så mange ordførere rundt om i landet at det må kunne kalles et kommunebærende parti.

All denne pragmatisme og realisme gjør Sp til et parti med bakkekontakt. Partiets delegater er derfor litt mer ansvarlige enn SVs når stemmesedlene på landsmøtet går i været. Skjønt, partiet har jo Per Olaf Lundteigen.

KrF er pragmatisk i hverdagspolitiske saker. Men partiet har full frihet til å kjempe «den gode strid» i alle verdisaker. Der er partiet ytterliggående, i trygg forvissning om at de ikke får flertall for det. Så lenge KrF-ere, overfor seg selv og sin gud, får mene sitt om abort, homofili, alkoholavgifter og sex før ekteskapet, er de fornøyd.

Venstre er alt på en gang: sosialt, liberalt, moderne, tradisjonelt, for og mot EU-medlemskap.

Høyre er normalt svært ansvarlig, men vil formodentlig bli mer vågalt hvis bunnmålingene vedvarer. Bare Ap må vise traust ansvarlighet fra ytterst til innerst. Alt partiet tenker høyt, kan bli realitet. Våren har vist at selv tanker som ikke er tenkt ferdig, blir beinharde realiteter.

I et statsbærende parti må alle tillitsvalgte holde hodet kaldt. Ellers blir de kastet på dør.