Det urbane øyet

Hjelp, en homse i klesskapet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI STILLER OSS

positive til overvåking i det offentlige rom. Alle undersøkelser viser at et flertall av befolkningen foretrekker at noen holder øye med oss. Helst politiet. Tilliten til politiet er stor. Skal noen overvåke oss med videokamera, skal det være politiet. Skepsisen øker etter hvert som vi beveger oss fra den offentlige til den private scenen. Flertallet føler trygghet på området rundt Oslo Sentralstasjon, som er landets mest overvåkede sted. Mens nesten ingen vil bli sett av et tilsvarende kamera i klesbutikkenes prøverom. Og absolutt alle er opptatt av at mediene ikke får tilgang på overvåkingstapen. Hvis de ikke er skurker, da, som blir filmet i gjerningsøyeblikket.

PÅ DEN ANNEN SIDE

er det gylne tider for medienes invaderende overvåkingspatruljer av intimsfæren: Homsepatruljene, bokettersynene, klespolitiet, musikkpolitiet, designetterforskerne og plastikk-kirurgene stormer for tida våre privatliv på jakt etter sprekker i fasaden, slappe musikk- og boksamlinger, feilmøblerte baderom og ynkelig utstyrte klesskap, blasse ansikter og alminnelige kropper som skal vises fram til spott og spe før de heldigste vinner en ny nese og får delta i plastikkbransjens egen skjønnhetskonkurranse.

JEG VET DET

er frivillig. At det handler om å spille på vår grenseløse forfengelighet og lengsel etter å bli iscenesatt og sett av mediene. Men bare vent. Det skal komme dager da en homse i skapet handler om å oute eieren av et brunt og oransjespettet crimpleenskjørt med glidelås i siden, for så å melde fra til barbiebabene som kaller seg forbrukerinspektører i NRK. Men da ringer jeg politiet. Heller et overvåkingskamera på do enn en nyblondert Anders Magnus på jakt etter forbudte karbohydrater i kjøkkenskapet mitt. Vi aner tendensen, nemlig. Det går mot medienes inspeksjon av forbrukerne. Og vi liker det ikke.

EN STOR EUROPEISK

og EU-finansiert undersøkelse, «The Urban Eye», avslører at i Norge er vi lite opptatt av problematiseringen av videoovervåking på offentlig sted. Undersøkelsen viser de samme tendenser i åtte land med England og Tyskland i hver sin ende av skalaen. England er verdens mest overvåkede land, i Tyskland er skepsisen uttalt og stor, og tilliten til politiet tilsvarende tilbakeholden. I Norge er holdningen til staten og politiet rørende tillitsfull. Da bruken av overvåkingskameraene virkelig tok av i løpet av 90-tallet, skjedde det uten særlig prinsipiell debatt om personvernet. Den jobben har vi overlatt til Datatilsynet, på vegne av mange med meg. Overvåking via kamera oppfattes stort sett som statens måte å vise omsorg for oss på. På forhenværende Plata i Oslo opplevde også stoffmiljøet at politiet bak kamera ville se dem og komme til unnsetning hvis noe gikk galt og det oppsto voldsepisoder, overfall, overdoser. Det haster med andre ord å få kameraene på plass i Skippergata.

OVERVÅKINGEN PÅ

TV-verkstedet til plastikk-kirurgene oppleves også som omsorg av de heldige som får nye mager, rumper, kinnbein og tenner under medienes og offentlighetens urbane blikk. Etter «Big Brother» var «Ekstrem forvandling» en logisk oppfølger for en opplyst offentlighet som har latt seg sosialisere til ekle kikkere av de globale TV-konseptenes utviklere. Likevel er det først og fremst takknemlighet som preger de overvåkede deltakerne, pluss en nesten naiv tillit til kirurgene, stylistene og produksjonsselskapet, som i deres øyne er der for å hjelpe dem når selvtilliten svikter. I den grad lovlydige borgere kommer på at politiet på andre siden av kameraet holder øye med oss på Jernbanetorget, har deltakerne i plastikkirurgi-showene ingen mistanke til at øynene som ser dem, ikke vil dem vel. Det er først etterpå de skal få vite at de dreit seg ut i full flombelysning i et skikkelig harryprogram.

KONTROLL OG OMSORG

er de to sentrale aspektene ved videoovervåkingen i det offentlige og private rom. Og siden et stort flertall godtar det og føler seg tryggere som kvinnelige passasjerer i taxier med videoovervåking, glimrer storebror-ser-deg-debatten med sitt fravær. Jeg tror ikke den kommer heller. Vi er forbi problemstillingen. Et glimt, muligens, av den siste motforestillingen hvis politiet i Oslo blir dømt for å ha utlevert en overvåkingsvideo fra Plata til NRK som viste den usladdet.

DET URBANE ØYET

er for lengst akseptert som venn i storbyjungelen, som et menneske som bryr seg i en utrygg verden. Vi vil bli sett. Da kan det ene kameraet være like godt som det jeg har på mobiltelefonen min. Denne uka tapte forresten Kelly for Rachel i TV-slanking, enda hun hadde fått den peneste nesa. Hent Homsepatruljen.