Det uregjerlige folket

I kveld kommer Jens Stoltenberg og hans regjering på frierferd til Bodø. Stakkars statsråder. De kan saktens trøste seg med at det ikke finnes så mange velgere der oppe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG ER PÅ VEI sørover med MS «Lofoten». Hurtigruteskipet glir sakte gjennom Raftsundet, forbi en lang rekke fraflyttede hus og småbygder på bergknausene, deretter inn i Trollfjorden, der nordnorske fiskere en gang krevde umiddelbar tilgang til torsken og nektet å bli «Storkapitalens tjenere». I dag er fjorden, som så mye annet langs kysten, knapt mer enn en kulisse for turistindustri. Men det ble altså utkjempet mytisk slag her: Der andre betraktet dampskip, not og trål som framskritt, der så nordlendingene - den gang som nå - bare evig undertrykkelse og økonomisk slaveri.

Forakten for moderniseringsprosjekter har, med få unntak, blitt en del av nordlendingens identitet, en kulturell arv som har stilt folk i Senjahopen, Dønna og Gamvik laglig til for hogg:

«Nordlendinger er som hunder. De biter hånda som gir dem mat.» Det var sjokkoppslaget i Finnmark Dagblad en maidag i 1993. Utsagnet tilhørte Carl I. Hagen.

TROSS ALLE skyllebøttene fra Hagen med flere: Den nordnorske protestviljen og lammende følelsen av mindreverd lever fortsatt, 111 år etter Trollfjordslaget. Mistroen mot pengemakt og sentralmyndigheter har bare funnet nye former.

Og som alltid: Når noe går galt i nord, er det Oslo som får skylda:

- Dagens argumenter er forbløffende like de nordnorske fiskere brukte for over 100 år siden. Det er en økonomisk betinget protest og kamp mot frie markedskrefter. Der det før dreide seg om primærnæringer, handler det nå om å bevare offentlig sektor. Samtidig må det som nå skjer i Nord-Norge betraktes i en internasjonal sammenheng, motstand mot globalisering og regioners kamp mot modernisering, mener Einar Arne Drivenes, historiker ved Universitetet i Tromsø og redaktør av det prisbelønte bokverket «Nordnorsk kulturhistorie».

DENNE UKA TAR statsministeren med seg hele regjeringen til Bodø. Stoltenberg gir liv til et nytt «opprør» hver gang han setter sine bein i landsdelen. I dag blir han ønsket velkommen med massemønstring og «nordlandsopprør». Det er ikke en variant av nordnorsk gjestfrihet, men derimot en allianse mot «sentralisering og markedstyranni» som forener kirketjenere, lærere, bussjåfører, sjukepleiere og det lille som måtte være igjen av sjarkfiskere og småbrukere. Det er opprørsilden fra Finnmark som har spredt seg sørover. Og det må nettopp ha vært de ubehagelige opplevelsene i Vadsø i vinter som har fått Jens Stoltenberg til å takke nei til et møte med opprørerne i Bodø.

«Nordlandsopprøret»s hovedmål er økte statlige overføringer. Her er deres argumentsamling og omfattende elendighetsbeskrivelse:

  • Oslo/Akershus mottar 6 milliarder pr. år til næringsforskning, Nordland får 300 millioner.
  • Fra 1989 til 1998 fikk Nord-Norge halvert sin andel av statens samlede investeringer. Tilskudd til riksveier er halvert siden 1989.
  • 70 prosent av Nordlands-kommunene har negativ befolkningsutvikling.
  • På få år er 1400 postkontor nedlagt. Siden 1986 har 500 skoler lidt samme skjebne.
  • 1000 småbruk er avviklet siste 10 år.
  • Over 250 likningskontor skal nedlegges og antall politidistrikt halveres. 3000 forsvarsarbeidsplasser forsvinner. Aetat skal slankes.

Når det står så dårlig til: Var det ikke Arthur Arntzen som sa at «uten gudstru og humor hadde landsdelen vært avfolket for lenge siden»?

- ARGUMENTASJONEN i Nordland viser til fulle at fiske betyr stadig mindre for sysselsettinga i Nord-Norge. Det er, paradoksalt nok, staten som er bærebjelken for bosettinga. Ap vant fotfeste i nord med hjelp fra fiskere og småbrukere. De siste 30 åra har partiet mistet dette fotfestet fordi sykepleiere og likningsfunksjonærer er blitt de viktigste velgergruppene. Og de er ikke fornøyde med at «han Stat» nå strammer grepet og vender dem ryggen, sier Drivenes.

Kanskje dreier det seg om grupper som har overdrevne forventninger om hva staten kan utrette: Der det oppstår et problem, der roper den statsavhengige nordlendingen straks på mer stat og styring.

Har det gjort folk nordpå til ulykkelige klienter med alle slags subsidier og særordninger som bare gjør vondt verre?

Blir det ikke desto verre å opprettholde troen på at det er mulig å leve et godt liv på bygda og kanskje få andre til å flytte dit, jo mer fokus man har på egen stagnasjon?

- Stadig flere, ikke bare Carl I. Hagen, våger nå å framstille nordlendingen som sutrete. Men det ser ikke ut til å bite på folk. Folk i Bugøynes vil til sin siste dag insistere på at de skal ha det samme tjenestetilbudet, den samme tilgangen på velferdsgoder som folk på Frogner. Folk i fiskeværene fortsetter å bevege seg i utakt med resten av landet, i den forstand at de ønsker å drive med enmannssjarker og småskalafiske, mens alle andre forteller dem at de bør skaffe seg større båter, sier Drivenes.

For nordlendingene lytter sjelden til folk som forteller dem hvordan de skal tjene penger eller hva som er best for dem. Langs finnmarkskysten skaper heftige nye tanker liten begeistring. Der er det fortsatt loslitte og dyre filetfabrikker - med utenlandsk arbeidskraft - som året rundt spyr ut filet og fryser den ned, mens markedene i Europa vil betale det tredobbelte for en fantastisk råvare. Men bare dersom de får den fersk.

FLYPRISENE I NORD har i løpet av få år økt med utrolige 75 prosent. Det er blitt billigere å fly til Bangkok enn til Bergen.

- Da blir det lettere å forstå hvorfor Ap-lederne nå snakker rett ut i løse lufta. Tidligere lojale lokalpolitikere sier jo åpent at det er umulig å drive valgkamp for partiet. I stedet allierer de seg med frustrerte flypassasjerer og sinte småbarnsforeldre som ser barnehageprisene skyte i været, sier Ivan Kristoffersen, tidligere sjefredaktør i Nordlys.

Men han mener folk i Nordland, Troms og Finnmark ikke bør gir regjeringa skylda for alt som går galt.

- Det er trist at de som stiller seg i spissen for protestene, snakker så lite om fisk. Det er tross alt en gullkantet næring. Den skulle gi velstand og nye arbeidsplasser. Men hvordan er det mulig når folk i Nord-Norge sjøl selger konsesjoner, fiskebåter og eierskap til oppdrett ut av landsdelen? Kanskje skulle et opprør heller vært rettet mot dem som har mistet troen på at det er mulig å utrette noe i sin egen landsdel, sier Kristoffersen.

DET ER SLETT ikke umulig at Nord-Norge trenger flere som Knut Hamsuns Isak, han led jo ikke av tiltaksløshet og latskap der han tråkket seg gjennom ødemarka og bygde opp alt med to tomme hender. Men det kan virke som om Isak har endt opp på Sunnmøre, mens livsnyteren og rabagasten August var den som ble værende igjen nordpå. Det er jo en storkjeftet Hamsun-eventyrer nordlendingene kjenner seg i slekt med.