Det urene idealet

Idealene vi bygger liv og samfunn på, skal være hevet over kritikk. Derfor når ikke ytringsfriheten opp, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

YTRINGSFRIHETEN har lav status i Norge. Den er omringet av reduserende lovparagrafer og er handelsvare i politikken. Derfor var det mulig for Senterpartiet å presse regjeringspartnerne til å foreslå endringer i straffeloven som skal gjøre det straffbart å krenke religioner. Riktignok arbeider justisminister Knut Storberget og Ap’s justispolitikere alt de kan for å gjøre paragrafen sovende allerede før den er vedtatt, men det dekker ikke over kompromissets grunnleggende feighet. Sannheten er at ytringsfriheten politisk har samme status som lokalisering av statlige arbeidsplasser, dvs. et spillkort som kan byttes med noe annet man ønsker seg. Ytringsfriheten er riktignok forgylt både i grunnloven og i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, men har i vårt land aldri blitt anerkjent som en konstituerende rett, altså som forutsetningen for andre friheter vi tar som gitt.

DERFOR BETRAKTER politikere, byråkrater og jurister ytringsfriheten som en annenrangs frihet, omtrent på linje med retten til arbeid (som også er grunnlovsfestet). Det betyr at frie ytringer er en rett det er naturlig å regulere og gjerde inn slik at dens negative konsekvenser ikke får bre seg. Denne statusen har sammenheng med at ytringsfriheten ikke er en av de rene, skinnende menneskerettighetene. Ingen som higer etter sosial aktelse er mot fred eller likestilling mellom kjønnene. Bare selverklærte overmennesker mener det er greit å fengsle folk uten lov og dom, eller støte ut noen på grunn av etnisk bakgrunn. Ubehagelige ytringer er det enklere å sette håndjern på.

YTRINGSFRIHETEN mangler den teflonkarakter og logiske stringens som innbyr til allmenn applaus og varme. Den er en paradoksal frihet fordi den åpner for – og tillater – meninger (men ikke handlinger) som kan være mørke, kontroversielle, krenkende, kriminelle eller diskriminerende. Der ytringsfriheten holdes i hevd gjennom bruk, vil aktørene ikke bare utfordre makthavere, men alle som mener de forvalter opphøyde sannheter eller dyder. På dette punkt er det ingen forskjell på en troende pinsevenn eller en troende marxist. Ytringsfriheten er en rullende tornebusk. Den utfordrer fordi den bærer med seg alle motsetninger: Pornografi og kjærlighet, tro, tvil og iskald fornektelse, politikk og propaganda, sannhet og løgn, det tenkte, det følte og det som bare er overflatisk. Her er ikke noe tempel, snarere et loppemarked eller et torg hvor den som leter kan finne det verdifulle mellom det unyttige.

EN SÅ LURVETE frihet er det vanskelig å betrakte som viktig eller overordnet. Ikke minst fordi det opprinnelige idealet om politisk og litterær kommunikasjon er utvannet av kommersielle og teknologiske krefter. Medienes juridiske og økonomiske privilegier er historisk en byttehandel som forutsetter at de har ansvaret for samfunnets politiske kommunikasjon. Problemet er at denne kjerneoppgaven med tida er redusert til en brøk i et stadig større og mer brokete landskap. Alle seiler under samme flagg, selv om jussen faktisk gir større beskyttelse til ytringsfrihetens kjerneoppgaver enn til journalistisk underholdning. Men foretar vi et hardhendt politisk eller juridisk skille mellom det viktige og uviktige, mellom det rene og det urene, er vi allerede i strid med ytringsfrihetens grunnidé. De valgene skal hvert enkelt menneske gjøre, ikke staten eller dens organer.

LOVFORSLAGET om straff for å krenke religioner er begrunnet med et falsum. Faren for at noen sier faen ved alteret eller vender seg mot en annen by enn Mekka, er ikke påtrengende. Mangel på folkeskikk kan behandles av folket uten offentlig innblanding. Lovforslagets egentlige bakgrunn er angsten for etniske og religiøse konflikter i vårt nye flerkulturelle samfunn. Likevel er dette å ta hjertemedisin mot hodepine. Det er ikke lenger mulig å bruke tradisjonell sosial ingeniørkunst for å forlenge det norske, homogene samfunnet. Det er borte for alltid, og har egentlig aldri eksistert. Våre samiske landsmenn kan mye om det. I stedet får vi et mye større mangfold av meninger, tro, kultur og sosial bakgrunn. Sprengkraften i dette kan ikke reguleres eller kontrolleres med gjerder som begrenser ytringer. Tvert imot vil det nye Norge kreve større takhøyde, mer toleranse for avvikere og mer folkelig respekt for andres tro og meninger.

DETTE HANDLER om prosesser som ikke bør rettsliggjøres eller regelstyres. Fellesverdiene må skapes og forankres utenfor institusjonene. Ytringsfrihetens idé er jo at vi skal beholde noen soner i samfunnet som borgerne regulerer selv, uten innblanding fra politi eller domstoler. Det er en verdi som langt overskrider faren for at noen sier bø! til de troende.