Det vanskelige valget

Når en tronarving forlover seg, er det både en privat og en politisk handling. Man kan si om kronprins Haakon hva man vil, men akkurat denne siden av monarkiet har han tenkt grundig igjennom.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Både kronprinsens far og farfar har gjennom handling og væremåte demonstrert hva de legger i denne balansegangen.

På den ene siden kan man når som helst føre en samtale med en hvilken som helst representant for sitt folk. På den andre siden er det nødvendig å markere en viss opphøyd posisjon i forhold til nordmenn flest.

Eller for å definere begrepet «folkemonarki» slik kronprinsen selv har gjort det:

«At Kongehuset har en riktig balanse mellom nærhet og avstand til folket, til alminnelige, norske mennesker. Man viser både at man ønsker å dra litt av lasset og at man stiller seg til disposisjon for å «tjene folket» - et litt pompøst uttrykk, men jeg kommer ikke på noe mer dekkende. Samtidig holder man altså en viss avstand og beholder det som skal til for å legitimere Kongehusets stilling i samfunnet... Det handler om å forstå hva som beveger seg i det norske samfunnet og klare å nærme seg samfunnet på en riktig måte.»

Ingen presedens

Hva er en riktig måte å nærme seg samfunnet på når man er kronprins? Kanskje er det dette spørsmålet som ligger bak den debatten som har rast i det norske folk siden Mette-Marit Tjessem Høiby dukket opp på arenaen.

For en kronprins i år 2000 fins egentlig ingen presedens. Ingen har gått denne veien før ham. Han må føle seg fram, fylt av overbevisningen om at «hvis jeg er ærlig i det jeg gjør og forsøker å gjøre en god jobb, vil det bli satt pris på i det lange løp».

Slik kronprins Haakon har presentert seg selv, har han satt noen viktige premisser for den rollen han spiller i det norske samfunnslivet:

  • Han har valgt å ta på seg rollen som tronarving. Det betyr: Han har valgt å la være å si denne rollen fra seg.
  • Han ønsker å fylle denne rollen med sin egen personlighet.
  • Ett forhold i livet vil han ikke kompromisse med: Det som gjelder kjærlighet og ekteskap.

Men han forstår også at det fins grenser for hvor langt hans selvstendighet kan tøyes. Han kan ikke bryte «en haug med prinsipper som er gjengs i samfunnet», som han uttrykker det, men tross alt:

«Det betyr likevel ikke at det aldri går an å bryte visse normer. Man må bruke sunn fornuft.»

Debatten stilnet

I går som i dag: «Kronprinsen som fulgte hjertets røst», forkynte Dagbladet 19. mars 1968, etter at Slottet meddelte offisielt at «forlovelse er inngått mellom kronprins Harald og frøken Sonja Haraldsen». Om den utkårne het det at hun var «Prinsesse - men ingen Askepott». Og dagen etter: «Forlovelsen vil utløse en nødvendig debatt.» Den kom, og den stilnet.

Litt over 39 år tidligere, 14. januar 1929, kunne Dagbladet fortelle: «Kronprins Olav forlovet med prinsesse Märtha». Litt nede i teksten gjorde reporteren diskret oppmerksom på at prinsessen var «datter av prins Carl av Sverige og prinsesse Ingeborg og således sin vordende manns kusine». På lederplass konstaterte avisa at «den tid er visselig fjern, da en kongelig forlovelse spilte noen større rolle mellom de to land», men man konstaterte med tilfredshet at hun kom fra et land «som står oss så nær».

Ingen debatt ble varslet, og den oppsto heller ikke.

Færre kafeer

Vil debatten dukke opp nå? Eller vil kronprinsens sunne fornuft går av med seieren? Han har i øyeblikket ikke noe problem med den folkelige delen av sitt image. Snarere tvert imot. Det er den opphøyde siden han sliter med. Men gårsdagens flyttemelding til Skaugum vil selvsagt gjøre det lettere å knytte den nødvendige avstand og hva man kunne kalle «kongelig mystikk» til det nye paret. Kafeene ligger ikke fullt så tett på bondelandet i Asker.

For 32 år siden kommenterte Arve Solstad forlovelsen med følgende: «To mennesker er i dag befridd fra en offentlig pinebenk. Den norske opinion har god tid til å ta et standpunkt som går på framtida.»

Man kan si nøyaktig det samme i dag. Og hva med Mette-Marit? Her er det fristende å sitere Dagbladets Gösta Hammarlund, som feiret forlovelsen i 1968 med en tegning av to triste jenter. Tittelen lød «Overhørt på snackbar»:

- Ja, nå blir'e vel en stønn til e jente får en sånn sjanse igjen!

32 år, åtte måneder og 12 dager, for å være helt nøyaktig.