- Det var et helvete

Drapsdømte Berit Thorstensen (55) snakker ut om livet på «dødens gård».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Mandag starter ankesaken etter drapene på Vollheim gård i 2008, eller dødens gård som den raskt ble døpt til. To lik ble funnet på gården.

Dumpet lik i brønnen
Ragnar Abrahamsen ble funnet skutt på låven i januar 2008. Jan Petter Aarstad ble funnet i brønnen, dumpet under vaskemaskiner, gressklippere og traktorkjettinger noen uker etter det første likfunnet.

Berit Thorstensen flyttet til gården i 2001 for å få fred. I stedet ble det et mareritt.

Dagbladet møter henne i Bredtveit fengsel i Oslo. Dette er første gang hun snakker om livet på gården, drapene som skjedde der, og forholdet til halvbroren sin Knut Arne Thorstensen (35), som også er dømt for drapene.

Stemplet som sjef
Han ble dømt for begge drapene i likhet med storesøsteren. Selv har hun hele tiden nektet plent for å ha noe med det hele å gjøre, på tross av at aktor mente hun var pådriver for drapene og flere ran. Hun ble stemplet som «sjefen på gården» av media og aktor i tingretten.
- Jeg var stort sett alene på gården. De andre kom og gikk som de ville, så da må jo jeg bli sjefen på gården, mener hun.

Etter at hun ble pågrepet i januar 2008 har gården stått tom. Den er falleferdig og full av skrot. Det har vært flere innbrudd etter at beboerne ble fengslet og eiendelene ligger strødd rundt inne og ute.

Ville ha fred
Den 53 år gamle kvinnen flyttet ut av Oslo i 2001 for å få fred. Oppveksten var sterkt preget av vold. Begge foreldrene var sterkt alkoholiserte og allerede som tiåring flyttet hun på hjem.
- Det var mye bråk og juling hjemme, så jeg ble sendt til spesialskole og på barnehjem. Der møtte jeg mange som var verre enn meg så jeg lærte mye rart.
Likevel skylder hun ikke på oppveksten.
- Jeg skylder ikke på oppveksten min, jeg kan jo ikke sitte i retten og skylde på det.

- Jeg har aldri lært noe hjemme
Som 13-åring flyttet hun for seg selv, vekk fra seksuelle overgrep og vold.

- Jeg har aldri lært noe hjemme. Det er aldri noen som har lært meg om valg. Jeg setter på skylapper. Det handler om å overleve. Det handlet om å jobbe til jeg stupte. Da jeg ble pågrepet veide jeg 48 kilo. Det var ikke amfetamin, det var stress. Det var ingen å snakke med. Gutta var alltid ute. Det var alltid ryddig på gården. Til slutt orket jeg ikke mer. Ingen kunne hjulpet meg, understreker hun.
- Hva syns du om det som har skjedd?

- Jeg syns det er for jævlig. Da jeg var i retten første gang ville jeg ikke snakke med avisene. Jeg tenkte at jeg ikke måtte rettferdiggjøre hvem jeg var selv om jeg sitter i fengsel. Jeg ville heller vært hjemme med dyra.
 
- Det var et helvete
Selv om hun omtaler Vollheim som hjem følte hun seg ikke trygg. Hun forteller at hun ble truet av ekskjæresten Ronny Kjeldsen.

- Det var et helvete. Jeg var redd mange ganger. Det var alltid masse politi på døra i byen, så jeg flyttet til landet for å få ro. Jeg var redd for å miste nettverket jeg hadde i byen. Du vil gjerne tro at ting skal bli bedre, men det har vært naivt å tro. Der må jeg skylde på meg selv.
 
Tok med broren
Med seg på lasset tok hun halvbroren Knut Arne, i håp om at han skulle komme vekk fra et kriminelt miljø. Selv om forholdet var kaldt i tingretten i vinter, forteller hun at hun fortsatt er glad i lillebroren sin.

- Jeg kunne aldri avvist broren min. Det er kjøtt og blod. Han trenger hjelp, men jeg kan ikke hjelpe ham.

INNBRUDD: Huset på Vollheim gård er fullt av skrot. Det har vært flere innbrudd etter at politiet friga eiendommen. Foto: Jacques Hvistendahl/Dagbladet
INNBRUDD: Huset på Vollheim gård er fullt av skrot. Det har vært flere innbrudd etter at politiet friga eiendommen. Foto: Jacques Hvistendahl/Dagbladet Vis mer

Hun har sendt flere brev til broren etter at saken var over i tingretten i mars.
- Jeg strikket sokker til ham i bursdagsgave, han har bursdag 7. juni, dagen etter meg.

Ringte politiet
Hun forsøkte å få broren vekk fra kriminalitet og narkotika.
- Jeg ringte politiet når han kjørte med stjålne biler.

De to har felles far, og den eneste gangen hun så faren sin edru var da hun besøkte broren sin.
- Jeg så ham edru en gang, det var veldig merkelig faktisk. Det var da jeg besøkte dem på Rena for mange år siden.
 
Strikker og spinner
53-åringen har lært seg å strikke i fengselet og har blant annet laget seg en ny garderobe til saken starter i Eidsivating lagmannsrett førstkommende mandag.
- Jeg har strikket en drakt, som jeg skal ha på i retten, og heklet en kåpe.

Ved siden av strikkingen har hun tatt flere kurs.
- Jeg har blitt spinninginstruktør og trener tre ganger i uken, forteller hun engasjert.

Vil jobbe med dyr
Hennes lidenskap for dyr har også blitt godt ivaretatt og hun har gjennomført dressurkurs. Drømmen er å jobbe med dyr når hun en gang blir løslatt.

- Jeg og en venninne skal jobbe med hester og hunder.

Hundene hun hadde på gården er satt bort til andre etter at hun ble fengslet, og hun har ikke sett dem siden.
- Jeg har bare bilder av dem på veggen. Det blir for vondt for meg, og for vondt for dem hvis jeg skal se dem.
 
- Jeg satte skylappene på
Hundene og arbeidet på gården ble redningen etter drapene. Selv om hun var fullstendig klar over at det lå et lik dumpet i brønnen, gjorde hun alt for å få tankene vekk fra det.

- Jeg satte skylappene på, men jeg holdt meg unna brønnen. Jeg følte at Jan så meg, at jeg hadde noen i ryggen. Jeg tenkte på å flytte, men med dyrene var det ikke så lett.

Hun sa aldri et ord til noen om det grufulle som hadde skjedd på Vollheim gård.

- Jeg vurderte å si noe til politiet, men jeg ville ikke utlevere broren min. Han trenger jo hjelp. Jeg er glad for at han ble tatt, hvis ikke kunne det blitt flere, mener hun.

Knut Arne Thorstensen skal ha hatt en lapp med navn på folk som skulle drepes.

- Jeg trodde ikke han skulle drepe Jan, men han gjorde det.
Hun forteller til Dagbladet at hun hadde at godt forhold til Jan Petter Aarstad. Hun fikk blant annet bursdagskort fra ham til 50-årsdagen sin.
Ifølge Thorstensen var det daglidags å si at man skulle drepe noen på gården.
- Jeg kunne godt si til kjæresten min at hold kjeft, hvis ikke dreper jeg deg. Men man gjør det jo ikke. Jeg slo Ronny en gang.
 
Ble slått
Hun forteller at Ronny slo også henne, men hun vurderte aldri å gå til politiet.
- Jeg fikk juling selv av Ronny, det var slag og trusler. En gang ringte naboen etter at han hadde slått meg. Jeg vurderte å gjøre det slutt. Når du blir slått sånn så gir du opp. Jeg trodde aldri at han skulle slå meg. Det siste året var ren galskap.
Hun forteller at broren og Ronny kom med biler og at det var ukjente på gården døgnet rundt.
- Jan var den eneste som stilte opp. Han var den eneste som brydde seg. Vi snakket mye om barndommen, han sleit. Han var sinna på broren min og Ronny.
 
Hun forteller at hun snakket med ekskjæresten i Gjøvik tingrett etter at dommen var avsagt i mars.
- Ronny ville at jeg skulle ta på meg skylda. Så skulle han ta seg av dyra mens jeg satt inne. Da tenker jeg at det jeg har tenkt hele tiden var sant. Han kom til ferdig pakke, med mat og gård og alt. Jeg bodde med to drittunger, sier hun om ekskjæresten og broren.