Det var ikke Henry

Det var verken Kissinger eller pappa George H. Bush eller den ustabile general Alexander Haig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var Mark Felt. Han var nummer to i FBI etter den beryktede J. Edgar Hoover, som døde i mai 1972, bare noen små måneder før Richard Nixons hemmelige «rørleggere» brøt seg inn i Det demokratiske partiets valghovedkvarter i bygningskomplekset i Washington som fremdeles kalles Watergate.

Tirsdag sto 91-åringen Felt fram i døra til sin datters hus i California, svak og med svekket hukommelse etter et slagtilfelle. Datteren Joan håper avsløringen av Medie-Washingtons hemmeligste hemmelighet, hvem som var den anonyme kilden Bob Woodward og Carl Bernstein etter hvert kalte «Deep Throat», skal bidra til å betale for studiene til barna hennes.

Journalistikken hadde helter også før Watergate, men Woodward og Bernstein ble selve superheltene for mange i mediene på syttitallet i forrige århundre. En valgt amerikansk president måtte gå av midt i sin andre periode på grunn av dem. Deres avsløringer fikk Richard Nixon til å si på TV at «Jeg er ingen skurk», slik at den amerikanske nasjonen endelig skjønte at det var jo nettopp det han var. Og så ble de to spilt av Robert Redford og Dustin Hoffman på film.

Watergate er et samlebegrep på maktmisbruk, lovbrudd, gangstermetoder, desinformasjon, løgn og korrupsjon. En av heltene i historien er vaktmannen som oppdaget at noen hadde tapet låsen i ei dør som skulle vært låst. De arresterte ble framstilt i en forhørsrett der Bernstein stusset over tause arrestanter med mektig advokathjelp. Woodward begynte å sjekke informasjon med Mark Felt, som var blitt forbigått i FBI etter at J. Edgar Hoover døde. Det ble til nattlige møter i parkeringshus, avtalt gjennom signaler som hemmelige agenter og spioner bruker, av frykt for avlytting.

«Deep Throat» hjalp reporterne og deres redaktør, Ben Bradlee i The Washington Post, over krisa da alle presidentens propagandakanoner var rettet mot dem, og de var alene om å grave mens kolleger og konkurrenter trodde på dementiene fra Det hvite hus. Utgiver Katherine Graham, som ikke engang visste hvem kilden var, risikerte avisas eksistens da hun stilte den helt og fullt bak de unge reporterne.

Da Nixon måtte gå, gjorde alle amerikanske aviser og andre medier krav på sin del av æren.

Avsløringen ble stående. Watergate ble politisk historie og pressehistorie. Med ett skulle alle journalister avsløre alt og hele tida. I avisarkivene rundt om ligger artikler inspirert av Watergate som verken opphavspersonene, de ansvarlige redaktørene, eller de omtalte ønsker å se igjen noen gang.

Watergate-avsløringen var et enormt kompleks, der «Deep Throat» spilte en viktig og kanskje avgjørende rolle, men i samspill med et stort antall andre kilder og bevis. I avisa var den et maratonløp som krevde ekstrem utholdenhet, nøyaktighet, tålmodighet og mot av reportere og ikke minst redaktører.

Etter Watergate eksploderte bruken av anonyme kilder i vestlige medier, men særlig i den amerikanske pressen som dekket Washington. Henry Kissinger, som både var Nixons sikkerhetsrådgiver og etter hvert utenriksminister, brukte allerede lekkasjer som et finstemt instrument for å oppnå politiske resultater. Etter Nixons fall ble lekkasjene et politisk våpen og en kanal for desinformasjon og dekkoperasjoner. Utover i Ronald Reagans presidentperioder fikk virksomheten sin egen betegnelse, «spin».

I dag reagerer både lesere, synsere og politikere på en altfor omfattende bruk av anonyme kilder i ren kampanjejournalistikk. Men amerikanske domstoler fengsler journalister som beskytter sine kilder, slik Woodward og Bernstein har beskyttet Mark Felt i over tretti år. Da de tirsdag bekreftet at han er «Deep Throat», understreket de at Watergate ville ha vært umulig uten å beskytte kilden. De viste til presset som nå legges på journalister for å oppgi kilde, og skrev at anonyme kilder er en forutsetning for en undersøkende journalistikk av kvalitet. Akkurat nå er president George W. Bush på offensiven etter at Kongressen legitimerte aggressiv kildejakt i alle saker som har den minste tilknytning til krigen mot terror. Lykkes Bush, kan det bli flere Watergate, men uten at velgerne får vite om dem.