I DISKUSJONER: Geir Lippestad og medforsvarer Vibeke Hein Bæra hadde flere diskusjoner med Anders Behring Breivik. Foto: Jacques Hvistendahl
I DISKUSJONER: Geir Lippestad og medforsvarer Vibeke Hein Bæra hadde flere diskusjoner med Anders Behring Breivik. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

- Det var som å argumentere med et barn

Geir Lippestad om kranglene med Breivik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Geir Lippestad lanserte i dag sin bok «Det vi kan stå for», som blant annet avslører ukjente sider ved hans jobb som forsvarer for terroristen og massemorderen Anders Behring Breivik.

Lippestad beskriver en rekke krevende møter, og nærmest krangler, i tida før og under rettssaken. Lippestad og de tre andre forsvarerne sleit med å få Breivik til å forstå hva en norsk rettssak faktisk var. Breivik la et tøft press på dem, skriver han.

- Han utviklet etter hvert et syn på hva den forestående rettssaken skulle være. Det lot seg overhodet ikke forene med de rammer en rettsstat lever innenfor. Breivik ønsket å bruke rettssaken til å stille et enormt antall mennesker til ansvar for at Norge var blitt multikulturelt.

Kranglet om vitner Breivik kom med lange lister med vitner som han insisterte på å føre. Lippestad og forsvarerne hadde innvendinger mot en rekke av dem, men han skriver at det var «som å argumentere med et barn».

- Forskjellen var bare at dette «barnet» var 32 år og med fullt overlegg hadde begått det mest grufulle man kan tenke seg.

Breivik har ikke lest boka. Lippestad har ikke møtt eller snakket med Breivik i det hele tatt etter at det ble klart at terroristen ikke anket dommen mot ham.

- Det var en kamp fra navn til navn, omtrent som soldater som kjemper seg fra hus til hus — og tilbake igjen, skriver Lippestad.

- Om det var noe som på noe tidspunkt holdt på å velte den tilliten mellom forsvarer og klient som er nødvendig å ha for å kunne gjennomføre en god og fornuftig rettssak, var det alle disse meningsløse navnene. Da fristen for innlevering av bevisoppgaven begynte å nærme seg og vi ennå ikke hadde vitnelisten på plass, begynte vi å bli helt oppgitt.

Krav Lippestad skriver at Breivik kom med krav og rene ultimatium.

- Det satte oss ofte i ganske håpløse situasjoner fordi vi visste at flertallet av kravene ville være umulige å innfri. Samtidig ville vi ikke skyte ned alt på én gang. Da kunne han vende oss ryggen og forlange nye forsvarere, skriver Lippestad.

Samtidig hevder han at de aldri var redde for å miste oppdraget, selv om klienten stilte urimelige krav og andre advokater åpenlyst forsøkt å kapre oppdraget. Men han var redd for at hele saken kom til å bli pinlig for ham som forsvarer.

- Først kommer vi til å stå der uten et eneste seriøst vitne. Dernest gir Breivik oss avskjed som forsvarere i åpen rett. Vi kommer til å dumme oss ut så ettertrykkelig at alle våre kritikere får rett, skriver han.

- Etter hvert som både presse, pårørende og publikum fikk adgang til fengslingsmøtene, skjønte nok også de fleste at vi ikke hadde verdens enkleste jobb som forsvarere. Vår klient kjørte sitt eget løp og benyttet enhver anledning til å fremføre sine politiske synspunkter, skriver han.

Provoserende hilsen En annen utfordring var Breiviks provoserende hilsen da han ankom retten den første dagen. Lippestad beskriver det hele som overraskende, selv om «vi forsvarere hadde vent oss til det utroligste».

- Vi hadde vi mest lyst til å synke ned mellom benkene og forsvinne.

- Jeg prøvde å se så hardt på ham at det skulle se ut som om jeg knuste ham med blikket, men det prellet fullstendig av. Han satt med et tilfreds smil om munnen. I hans hode hadde han allerede vunnet første runde, mens folk satt lamslåtte omkring ham. Flere av de pårørende gråt, skriver Lippestad.

Forsvareren bestemte seg for å ta det opp med Breivik i den første pausen.

- Til slutt sa vi at hvis han fortsatte å hilse på denne måten, ville vi slutte å håndhilse på ham om morgenen og plassere oss slik at det ble en markant avstand mellom ham og oss, så vi ikke på noen måte kunne bli tatt til inntekt for hans ideer. Det gjorde heller ikke inntrykk på ham. Han sa bare at det var greit.

Lippestad sa da:

- Men ser du ikke hvordan de pårørende reagerer?

- Nei.

- De gråter, og sier til oss at det er helt for jævlig om de skal sitte her hver dag og se deg triumfere over at du drepte barna deres.

-  Jaså, de pårørende synes det er ille? Det tenkte jeg ikke på, men jeg forstår det jo. Da skal jeg la det være.

Han fulgte løftet.

LANSERER BOK: Geir Lippestad. Foto: Steinar Buholm
LANSERER BOK: Geir Lippestad. Foto: Steinar Buholm Vis mer