Det varige stempel

Mine barn venter på noe godt. Hver gang jeg passerer en bensinstasjon, lyder et unisont hyl fra baksetet: «Vi vil ha is, vi vil ha brus.» Og det får de.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg, regjeringen, har overlatt makten til mine barn, til folket. Jeg bøyer meg for folket, jeg gir folket både brød og sirkus. Om jeg forsøkte å lede folket i stedet for å tjene det, ville jeg styrte ned fra den tarpeiiske klippe. Hvor der intet er, taper selv keiseren sin rett. Får de ikke is, flytter de til sin mor, som deler omsorgen og det samme dilemma.

Jeg beundrer Kåre Valebrokk. Den konservative diredaktør er like skarp i replikken som anarkisten Georg Johannessen og sosialdemokraten Einar Førde. Men han mangler gangsyn. Hans rike er ikke av denne verden; han lever i et skatteparadis, slik poeten lever under kommunismens himmel. Derfor holder jeg en knapp på Førde og Arbeiderpartiet. De lever i virkelighetens verden, i det sosialdemokratiske helvete, der vi knuges av skatter og avgifter og roper på is fra baksetet.

Urdemokrati

Kåre Valebrokk venter på noe godt. Han venter på en regjering som gir folk det de vil ha: brus, boller, brød og «Big Brother». Så vidt Valebrokk har forstått demokratiet, og det har han vel knapt, er det regjeringens jobb å fremme velgernes meninger i stedet for sine egne. Dette urdemokratiet, det primitive, direkte demokrati, er Carl I. Hagens folkestyre. Om Arbeiderpartiet hadde fulgt Valebrokks statsvitenskap siden 1945, var Norge blitt en bananrepublikk med oljeformuen på konto hos Rimi-Hagen og Røkke, et land fritt for pakkis og negre, der alle bodde i forsteder.

Kåre Valebrokk venter på en norsk Tony Blair, men finner ham ikke: Bondevik er latterlig, Høyre vil gjeninnføre den bedrevitende embedsmannsstaten, mens Arbeiderpartiet mumler uforståelige momsregler på bakværelset. Valebrokk savner ett enkelt grep som kan sette et varig stempel på det moderne Norge. Og den blinde høne finner et korn: flat skatt på 33 prosent. Konsekvens: staten beholder sine inntekter, folket beholder skatteprosenten sin og de rike kan bade i enda flere bassenger. Valebrokks varige stempel er status quo.

Slegge

Den som vil sette et varig stempel på det moderne Norge må svinge en større slegge, det nytter ikke med siseleringshammer og filigransarbeid. Margaret Thatcher knuste fagbevegelsen og gikk til sterk nedsettelse av skatter, offentlige utgifter og fjollete avgifter. Hun satte et varig stempel på gamle England. Hun foreviget klassestaten og bar ved til bålet i Brixton og Oldham. Das Fleisch lebt auch in den Vorstädten.

Men vi vil ikke betale 33 prosent. 15 får være nok. Og alle avgifter er latterlige. Vi vil ha en liter bensin for fem kroner og vi vil kjøpe ny bil til kostpris. Etter oss kommer syndfloden. Thatchers arbeid er ugjort i Norge. Den slegga er det bare Carl I. Hagen som aksler her på berget. Derfor har vi heller ikke behov - ennå - for en Blair til å spa bort slagget. Valebrokk skal prise seg lykkelig over at Stoltenberg retter sin krummende rygg under åket av gode tider. Det er bedre å tape et valg på en god sak - velferdsstaten - enn å snu kappen etter vinden. Det skal en sterk mage til å fordøye folkets forakt. Men Jens vet at en dag må noen rykke inn og rydde opp etter borgerlig vanstyre, slik Gro gjorde det i 1986. Han skulle være bra dum om han solgte sin sjel for noen usle sølvpenger, for noen skarve poeng på Gallup eller en oppmuntring fra Kåre Valebrokk.

Det er ikke folket som har skapt Norges rikdom. Det er Arbeiderpartiet som har styrt landet med tunge skatter, latterlige avgifter, maktarroganse, spredt bosetting og langsiktige mål. Gerhardsen satte et varig stempel: Det likeverdige Norge.

Folk er ikke klokere enn sine ledere. De var det ikke i Tyskland i 1933 og de er det ikke i Norge i dag. Derfor har vi utstyrt oss med et indirekte, representativt demokrati, staten som vet best, det demokratiet som Valebrokk og Carl I. Hagen vil avskaffe til fordel for farlige og fordummende stemningsbølger. Stumt imøteser vi valget, med lukkede ører og øyne, mens vi venter på Godot.