KLARTE SEG: Faiza (22)  krysset Sahara til fots og reiste i båt over Middelhavet. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
KLARTE SEG: Faiza (22)  krysset Sahara til fots og reiste i båt over Middelhavet. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

- Det verste med å komme som barneflyktning? Det verste er at du er helt alene

Faiza var bare et barn da hun gikk til fots gjennom Sahara og krysset Middelhavet i gummibåt. Nå gir hun råd til barna som flykter fra krigen i Syria.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): - Det verste med å komme som barneflyktning, spør Faiza Beien (22).

- Det verste er at du er helt alene.

Krigen i Syria, kriser i Afrika og sosial nød i Øst-Europa har sendt hundretusener av barn på flukt, mange av dem alene. Tusenvis av barn har søkt tilflukt i Norge. Dagbladet har i serien «Skyggebarna» avdekket hvordan enslige mindreårige asylsøkere, og unge menneskehandelofre, er blitt behandlet i Norge.

Hvordan skal barna som kommer hit alene klare seg i et nytt land?

Faiza fra Oslo har klart det.

- Da jeg kom var jeg 17 år. Jeg hadde verken venner, slekt eller familie her. Selv om jeg etter hvert fylte 18 var jeg fortsatt et barn.

DARFUR: En ung jente fotografert i Darfur i 2007 - da Faiza og broren la på flukt fra krig og ekstrem fattigdom. Foto: AP / NTB scanpix
DARFUR: En ung jente fotografert i Darfur i 2007 - da Faiza og broren la på flukt fra krig og ekstrem fattigdom. Foto: AP / NTB scanpix Vis mer

Gjennom ørkenen

Faiza ble født i Darfur i Sudan i 1993. Da hun var ti år gammel brøt det ut væpnet konflikt. Opprørere anklaget regjeringen for å undertrykke ikke-arabere til fordel for arabere, og gikk til angrep. Regjeringshæren og den brutale, arabiskdominerte Janjaweed-militsen slo grusomt tilbake. Hundretusenvis av uskyldige sivile er slaktet for fote i Darfur. De årelange overgrepene mot sivile i Darfur er beskrevet som både etnisk rensning og folkemord.

Faiza var 14 da broren bestemte at de måtte flykte.

- Jeg tenkte ikke så mye. Jeg var fortsatt et barn. Jeg hadde aldri hørt om Norge før, sier Faiza.

Til fots tok Faiza og broren seg gjennom fire-fem dagers marsj i Sahara-ørkenen - til Libya. Der satt Muammar Kadhafi fortsatt støtt, med sin edelstenskledte jernhånd på roret.

- Libya var ikke noe hyggelig, sier Faiza.

- Vi ble sett ned på fordi vi så ut sånn vi gjorde. Det var mye diskriminering der. Vi flyttet fra sted til sted, vi fikk aldri noen ro. Vi hadde ingen papirer og risikerte fengsel hele tiden. Vi var der i tre år. Jeg gikk ikke på skolen.

BÅTFLYKTNING: Faiza gjorde som hundretusenvis av andre - hun flyktet den livsfarlige ruta over Middelhavet til Europa i båt.  Foto: Tomm W. Christiansen / Dagbladet
BÅTFLYKTNING: Faiza gjorde som hundretusenvis av andre - hun flyktet den livsfarlige ruta over Middelhavet til Europa i båt.  Foto: Tomm W. Christiansen / Dagbladet Vis mer

Over havet

Etter tre år i frykt i Libya, reiste Faiza til Tunisia. Hun forteller at broren ga henne penger til å betale for å bli fraktet i gummibåt over Middelhavet.

- Jeg tenkte at det var 50 prosent sjanse for å overleve båtturen. Til og med å gå til fots gjennom ørkenen var bedre enn reisen over havet, sier Faiza.

- De du betalte, fikk du inntrykk av at de var organiserte menneskesmuglere?

- Jeg vet ikke, men jeg fikk vel inntrykk av det.

Faiza vet ikke hvilket europeisk land hun omsider kom til havn i - men tipper det var Italia. Derfra ble hun fraktet, med bil og buss, til endestasjonen: Norge.

MÅLBEVISST: Nå går Faiza på Lambertseter videregående, og sikter mot legejobb. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
MÅLBEVISST: Nå går Faiza på Lambertseter videregående, og sikter mot legejobb. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

«Sudan 15»

- Plutselig sto jeg foran politistasjonen i Oslo, sier 22-åringen.

- Da jeg kom hit begynte jeg å gråte. Da jeg kom inn til politiet begynte jeg å gråte enda mer. Jeg var vant til at politiet brukte vold, makt og var vonde mot folk. Jeg var vant til at man bare kommer til politiet når man har gjort noe galt — så jeg lurte på hva jeg hadde gjort som var feil. Men de prøvde å roe meg ned, og sa at jeg kunne stole på dem. Jeg fikk også en tolk. Likevel stolte jeg ikke på dem.

Faiza tittet seg rundt, på de andre asylsøkerne på politistasjonen.

- Jeg så på de andre menneskene: de gråt jo ikke. Og politidama jeg snakket med var hyggelig, hun og tolken hjalp meg.

Faiza fikk en lapp påført «Sudan 15». Så ble hun innlosjert på Hvalstad asylmottak for enslige mindreårige asylsøkere.

FLYKTET: Suad og familien har flyktet fra krigen i Syria. Vi ga henne et GoPro-kamera da hun ankom stranda i Hellas.  Video: Tomm W. Christiansen / Dagbladet Vis mer

Helt alene

- Hos politiet forklarte de at jeg skulle til et sted der det var mange som meg. Jeg visste ikke hva et asylmottak var for noe, sier Faiza til Dagbladet.

- Hva var vanskeligst for deg da du bodde på mottak?

- At jeg var helt alene. Det var ingen jeg kunne snakke med.

Da hun fylte 18 ble hun flyttet til Bjørnebekk asylmottak. Det var enda vanskeligere.

- De andre hadde venner og familie. Jeg var bare meg. De ansatte prøvde å passe på meg, men de andre beboerne... De verste opplevelsene fra Norge er fra Bjørnebekk. Folk er forskjellige, men jeg husker at mange kranglet, slåss og gjorde oss urolige. Vi ble behandlet ufint av andre beboere, på grunn av bakgrunnen vår.

- Var du redd?

- Ja, veldig. På det første asylmottaket sa de at de skulle hjelpe meg for å få familien min hit, men jeg trodde ikke de ville klare det. Jeg hadde ingen venner, slektninger eller noe. Jeg sov alene, tenkte alene, gjorde alt alene. Jeg skjønte at jeg måtte lære meg engelsk og norsk. Men det var ikke lett.

Helt nytt liv

Som 18-åring fikk Faiza oppholdstillatelse i Norge.

- Jeg var veldig fornøyd. Men jeg var samtidig redd for mitt nye liv, sier hun.

Hun flyttet til egen bolig i Oslo. Det var en seier, og drømmen da marsjen gjennom Sahara begynte fire år tidligere var oppnådd. Hun gjorde det også veldig bra i møtet med det norske skolesystemet. Faiza forteller at hun følte både et sjokk, og en utrolig glede, da hun som 18-åring fikk direkte plass på VK1, til tross for mange år uten skolegang. Faizas verge overtalte henne likevel til å ta et år på ungdomsskole først for å lære norsk skole å kjenne — en riktig avgjørelse, sier hun nå.

Oppturene til tross — ensomheten på asylmottak var ingenting sammenlignet med følelsen av en helt venneløs tilværelse i Norges hovedstad.

- På mottak kjenner du deg alene inni deg, men det var likevel alltid noen der. I byen blir du alene på en helt annen måte, sier Faiza.

- Jeg hadde aldri prøvd dette livet før. Alt var vanskelig for meg. Det var ekstremt stor forskjell på å leve her og der jeg kom fra. Bare det at man skulle betale husleie hver måned. Vi reiste til Ikea for å kjøpe møbler — men jeg skjønte ikke hvor jeg skulle handle der. Jeg fikk mye hjelp fra Liv (Hatland), vergen min, og ble også med i Røde Kors.

KREVENDE: Faiza forteller at hun var fornøyd da hun fikk oppholdstillatelse i Norge - men samtidig nervøs for sitt nye liv. 
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
KREVENDE: Faiza forteller at hun var fornøyd da hun fikk oppholdstillatelse i Norge - men samtidig nervøs for sitt nye liv. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Drømmen

Nå går Faiza på Lambertseter videregående, og sikter mot legejobb.

- Hvorfor lege?

Hun blir stille litt, så sier hun:

- Jeg kommer til å gråte nå.

- For det første har jeg opplevd situasjoner med moren min og broren min, forklarer Faiza så.

- De var syke, men vi hadde rett og slett ikke penger til å gå til lege og sykehus. Også så jeg at naboene mine døde foran øynene mine — selv om de hadde overlevd om de hadde fått hjelp. De døde fordi de var så fattige at de ikke kunne få legehjelp. Derfor vil jeg hjelpe andre og gjøre noe som samfunnet kan nyte godt av.

- Hvilke råd vil du gi til barna som kommer hit som flyktninger nå?

- De risikerte livet sitt for å komme hit, mange har kanskje fortalt dem at de kom til å dø på veien. De må fortsette å være modige. De må prøve å bli kjent med folk, ta utdanning, få nettverk, og prøve å integrere seg i Norge. Det er vanskelig, for det er forskjellig fra kultur til kultur, sier Faiza.

- De må få informasjon om hva som er lov og ikke lov, og akseptert og ikke akseptert, her i Norge. Det er ikke lov å slåss, å mobbe, å diskriminere, å snike i køen. Man ser på asylmottakene at folk gjør dette, men det er ikke lov.

Dagbladet har vært i kontakt med Bjørnebekk asylmottak, som ikke ønsket å kommentere saken.