«Det verste svada på lenge»

Dagbladets interessante leder 27. juni handler om finske Sampos forsøk på å kjøpe Storebrand. Blant den argumentasjon som Dagbladet gjennomgår i den forbindelse er også Trygve Hegnars.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han har i Finansavisen betegnet noen av undertegnedes argumenter mot salget som «det verste svada vi (Hegnar) har lest på lenge». Jeg er enig i at Hegnars argumentasjon fortjener oppmerksomhet. Han er antakelig en av de viktigste talspersoner for meninger, holdninger og argumentasjon som er utbredt i deler av næringslivet. Derfor kan det kanskje også være av bredere interesse hva han regner som svada.

Fastholder

Mest direkte gjelder dette følgende utsagn: «Egosentriske finansinteresser har fått opphøyet til et slags prinsipp at aksjonærene bare skal la seg lede av egen fortjeneste. Slik fornektelse av alle samfunnsborgeres plikt til også å tenke på det samfunn som de skylder så meget, er skadelig for den samfunnsånd som også fellesskapet er avhengig av». Jeg fastholder likevel dette, og ser at også Hegnar slår fast at «ofte vil det være slik at bedriftseiere og aksjonærer vektlegger andre hensyn enn fortjeneste når eierskap utøves». Mitt ønske er at dette skal skje oftere, bl.a. når det gjelder salg av norske bedrifter til utlandet, og spesielt at Folketrygdfondet vurderer mer enn virkningene på egne regnskaper, når det vurderer om det vil medvirke til at Storebrand blir utenlandsk.

Lite heldig

Jeg har anført både samfunnsøkonomiske og andre nasjonale grunner for at budet fra Sampo ikke bør godtas. Hegnar skriver at «Willoch forsøker ikke engang å finne dekning for disse økonomiske grunner». Men i den kronikk som han angriper, har jeg faktisk forsøkt. Poengene er utarmning av norske ledelsesmiljøer og finansielle miljøer, og at utenlandsk eierskap til den største private forvalter av norsk sparekapital kan påvirke investeringsprofilen på en måte som er lite heldig for norsk økonomi. Jeg viser til analyser av Torger Reve, Victor Normann og Kjell Roland som viser at investorer har en tendens til å foretrekke plasseringer i eget land.

Derimot har jeg slett ikke skrevet noe som Hegnar likevel tillegger meg, nemlig at «aksjonærene i Storebrand bør selge sine aksjer til en pris fem milliarder kroner lavere enn Sampotilbudet tilsier». Jeg har ikke argumentert for at de bør selge til noen, og slett ikke at de bør «gi bort penger til DnB-aksjonærer». Men er det så helt sikkert at det ikke finnes andre muligheter enn salg til Sampo eller fusjon med DnB? Herr Hegnar legger i sin argumentasjon tydeligvis til grunn at den som er mot salg til Sampo, må være for tilknytning til DnB. Men eftersom denne sak har bred interesse, og også berører staten som aksjonær, burde vel de som er sikre på at dette er de eneste løsninger, legge frem sin argumentasjon slik at den kan bli vurdert av folk som ikke har påfallende personlige egeninteresser i den ene eller den annen av de to muligheter som er lagt frem hittil.

«Industriell løsning»

Om dette sier Hegnar riktignok at «Idar Kreutzer sier at Sampooppkjøpet er en god industriell løsning for Storebrand». Andre kan mene at slike råd ikke kan tillegges avgjørende vekt, eftersom denne rådgiver personlig får betydelig ekstra betalt hvis salget går i orden. Det er styret som har innført en bonusordning som gir den ansatte ledelsen i Storebrand ekstra betalt dersom selskapet blir solgt. Ordningen tar sikte på å påvirke ledelsen. Men da bør man kanskje ikke se helt bort fra at den kan ha påvirket ledelsen, når den karakteriserer det bud som foreligger. Og når man argumenterer for salg med hva de mulige nye eiere har sagt om hvorledes de vil ta vare på norske interesser, bør man kanskje ikke glemme at ikke noe av dette er bindende. Ord fra utenlandske kjøpere om hvorledes de vil styre sin norske eiendom er som skrift i sand: De blåser bort dersom deres egne bedriftsøkonomiske interesse gjør det mer lønnsomt å innrette seg annerledes.