Det vi ikke snakker om

Utroskap er en gjenganger på alle ryktebørser, men slike forhold omtales nesten aldri offentlig, skriver Per Arne Kalbakk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er sterk kost å lese om det langvarige kjærlighetsforholdet mellom Einar Førde og partikollega Gunn Vigdis Olsen-Hagen. Man kan levende forestille seg at dette var en stor påkjenning for alle involverte, ikke minst Førdes daværende kone Brit Fougner. Følelsen av å være en kikker kommer fort snikende når man leser historien, og de fleste får nok en umiddelbar følelse av at vi helst ikke ville visst om dette – at dette er noe som hører til det aller innerste privatliv, uansett hvor offentlig kjent deltakerne i dramaet måtte være. Men hvorfor er det slik at slike forhold nesten aldri omtales, selv når de kan ha politiske eller andre offentlige konsekvenser? Og hva er det som gjør at det er mulig å omtale utroskapen i akkurat Einar Førdes tilfelle?

UTROSKAP er et av de største tabuområdene for omtale i norsk presse. Det hersker en stilltiende, men sterk overenskomst mellom journalister og politikere om at slike forhold ikke omtales. Behandlingen av temaet – eller den manglende behandlingen av det – minner slik sett om pressens forhold til omtale av selvmord. Også i de tilfellene der utroskapen kan ha konsekvenser i form av politiske bindinger eller andre forhold av samfunnsmessig betydning er det som regel dørgende stille i mediene, uansett om ”alle” vet om forholdet. I andre land er dette langt fra noen selvfølge: I USA forventes det at ledende politikere skal ha en uangripelig familiemoral, og avvik fra dette forfølges nådeløst. Bill Clintons forhold til Monica Lewinsky er det mest kjente, men lista over politikere som har måttet forlate sine verv eller trekke seg fra sine kampanjer opp gjennom tidene er lang. Storbritannia er et annet eksempel på et politisk klima hvor utroskap ikke tolereres, og der veien til offentligheten er svært kort for politikere som gjør seg skyldige i sidesprang. Men det finnes også eksempler på det motsatte: I Frankrike regnes det ikke som noe problem at politikere har forhold utenfor ekteskapet – det har blitt hevdet at det til og med kan påvirke velgertekket i positiv retning. Den mangeårige presidenten Francois Mitterrand fikk til og med barn med sin elskerinne. Forholdet ble riktignok ikke omtalt før presidentens død – pressens praksis på dette området er ganske lik i Frankrike og Norge – men til gjengjeld stilte både elskerinnen og barnet opp i Mitterrands begravelse, side om side med presidentens enke.

DEN STRENGE SELVJUSTISEN i de fleste norske medier bunner i en slags felles, nedarvet forståelse av at kjærlighet og sex ikke skal blandes inn i dekningen av politikk og samfunnsliv, i hvert fall ikke før partene i et forhold selv bestemmer seg for å offentliggjøre at de er et par. I det minste bør det være offentlig kjent at de det gjelder er ferdige med eventuelle tidligere forhold før noen skriver om det nye. Derfor var det ingen som skrev at for eksempel SV-politikerne Olav Gunnar Ballo og Heidi Sørensen var sammen før de selv ønsket å gå ut med det. Og mens homofili fortsatt var et tabuemne i Norge kunne en sentral politiker som Per Kristian Foss være åpent samboer med Jan Erik Knarbakk uten at det ble et tema i mediene – selv om sistnevntes framtredende posisjon i Schibsted-konsernet hadde en viss relevans for Høyre som næringslivsparti. Og her snakker vi om folk som bor sammen; tallrike tilfeller av kortvarig eller langvarig utroskap har gått inn i historiens barmhjertige glemsel uten at de har blitt nevnt med et ord i noen avis.

DET ER FÅ eksempler på utenomekteskapelige forhold i politikken som har blitt omtalt i Norge. Som regel gjelder det forhold hvor de involverte forteller om det selv, som da Eli Hagen i sin biografi fortalte om hvordan hun og Carl I. Hagen ble et par mens de begge fortsatt var gift. Biografier synes i det hele tatt å være et mer egnet medium til å fortelle om slike ting enn aviser og ukeblader. Den gamle Høyre-høvdingen C.J. Hambro hadde for eksempel et utenomekteskapelig forhold til skuespilleren Gyda Christensen som varte livet ut. Forholdet var godt kjent, men ble aldri omtalt før i en biografi som kom ut mange år etter Hambros død. Forskjellen denne gangen er at historien om Einar Førdes utroskap blir kjent ganske kort tid etter hans død. Betyr det at terskelen for omtale av slike forhold er flyttet? Jeg tror ikke det. Årsaken til at det var mulig for Frank Rossavik å skrive om dette i Førde-biografien var at omtalen var klarert både med Førdes daværende kone og Gunn Vigdis Olsen-Hagens sønn. Uten dette hadde det neppe blitt noe kapittel om forholdet – slik det nå er har offentligheten fått et sjeldent innblikk i hvordan utroskap kan prege politikeres liv, og kanskje også deres karrierer.