Vi lever i ei tid som i økende grad etterspør trygghet, og som derfor godtar stadig flere kontrollområder og kontrolltiltak. Dette drives fram av ulike krefter og forventninger: Redselen for livets risiko, politikernes behov for å vise at de gjør noe, sikkerhetsindustriens avkastningsbehov og effektivitet i forskning og politiarbeid. En utbredt holdning er at den konstante overvåkingen ikke er så farlig bare man har rent mel i posen. Storebrors digitale øyne er bare en trussel mot kjeltringene, hevdes det.

Dette er feil. Overvåkingen og delingen av personopplysninger i Norge er nå kommet så langt at den truer den tillit et trygt samfunn er avhengig av. Personvern handler om en grunnleggende kontrakt mellom enkeltmennesket og offentlig og privat myndighet. Ulikheten i makt og maktmidler skal kompenseres ved at individet har en beskyttelse som markerer skillet mellom hva som er privat og hva som må være offentlig. Hvis slike regler og normer ikke finnes, vil vi miste tillit til verden rundt oss. Da kan vi ikke lenger stole på våre omgivelser. Det omfatter også offentlig myndighet.