Detektiver under lupen

Store ord, høye regninger og dårlige resultater. Private etterforskere har med rette fått et frynsete rykte. Når Ola Thune nå hopper av, forsvinner en av de få seriøse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PRIVATETTERFORSKER er ingen beskyttet tittel. Derfor kan absolutt alle kalle seg privatetterforsker og ta betalt. Det åpner for at også useriøse tilbyr sine tjenester som privatetterforsker.

Statistikken viser at i underkant av 100 personer i Norge i dag kaller seg privatetterforsker eller privatdetektiv. Hvor mange av dem som fortjener karakteristikken seriøs, er vanskelig å fastslå. Men maksimalt 15 av privatdetektivene har en bakgrunn og tilstrekkelig erfaring og evner som gjør det aktuelt å benytte seg av tjenestene de tilbyr.

Så har du, eller skulle du få, behov for å benytte deg av tjenesten til en person som kaller seg privatdetektiv, er det viktig at du sjekker den enkeltes bakgrunn og erfaring. Og følgende tommelfingerregel gjelder:

Hold deg unna de som ikke har den nødvendige bakgrunnen og erfaringen å vise til.

Det finnes flere seriøse privatdetektiver i Norge, men det er ikke dem det er flest av.

PRIVATETTERFORSKERE er en bransje i vekst. På 60- og 70-tallet var det bare noen få som kalte seg privatdetektiver. Disse etterforsket gjerne utroskapssaker.

På den tida var privatdetektiver noe nordmenn flest forbandt med b-filmer og amerikanske tv-serier på fredagskveldene.

Men på midten av 80-tallet eksploderte det. Pensjonerte politimenn opprettet egne selskaper. Det samme gjorde mindre tvilsomme typer. Også anerkjente og dyktige polititjenestemenn luktet på bransjen. Flere tok sats og byttet ut politilønna med mulighetene for å tjene betydelig mer. Firmaer ble etablert og spesielt ettertraktet var kriminaletterforskere fra «krimmen» i Oslo og tjenestemenn fra Kriminalpolitisentralen (Kripos).

Tjenestene var etterspurte og mulighetene for å tjene penger var forholdsvis gode. Trygghet og lav lønn ble byttet ut med usikkerhet og høy lønn.

Så de fleste som hoppet av politikarrieren, krabbet tilbake tilbake til politietaten etter noen måneder. Til trygghet og dårlig lønn.

OGSÅ KRIMINELLE så sitt snitt til lettjente penger. Det finnes flere eksempler på hardbarkede kriminelle og andre med et heller frynsete rykte, som startet enmannsforetak og tilbød sine detektivtjenester. Flere av disse tar fortsatt oppdrag og kaller seg privatetterforskere.

Da et offentlig utvalg på slutten av 90-tallet gjorde en utredning på oppdrag fra Justisdepartementet, oppdaget utvalget - det såkalte Privatetterforskningsutvalget - at flere av dem som sto oppført i telefonkatalogen som privatdetektiver hadde erfaring.

Det var bare det at dette ikke var erfaring som drapsjeger eller ransetterforsker, men som kriminell.

En sjekk i politiets strafferegister viser at det fortsatt ikke bare er personer med plettfri vandel som tilbyr sine detektivtjenester.

I GÅR SLUTTET EN av de seriøse og mest profilerte privatetterforskerne. Ola Thune er igjen tilbake i politiet, nå som sjef for mordkommisjonen i Kripos.

Dagbladet skal ikke presentere noen rankingliste over landets seriøse, eller for den saks skyld useriøse privatetterforskere. Og det understrekes: Ola Thune var ikke alene om å være både seriøs og flink privat etterforsker.

En rekke kjente og profilerte ekspolitimenn livnærer seg i dag som privatdetektiver og gjør en god jobb. Hos disse står ikke utroskapssaker øverst på lista. Men Dagbladet kjenner eksempler hvor også presumptivt seriøse ekspolitimenn har ligget i buskene med kamera for å dokumentere en ektefelle som har et sidesprang.

OPPDRAGSGIVERNE for de private etterforskerne er mange. Både privatpersoner, firmaer og framfor alt advokater benytter seg av tjenestene de private etterforskerne tilbyr. I Orderud-saken og i Birgitte Tengs-saken på Karmøy, hyrte forsvarerne inn privatdetektiver. Både for å gå opp politiets etterforskning og for å undersøke eventuelle spor som advokatene mente ikke var godt nok undersøkt.

Andre storbrukere av privatdetektiver er mindre firmaer uten egen sikkerhetsavdeling.

Er det mistanke om underslag eller svinnet er usedvanlig høyt, er det ikke uvanlig at en privatetterforsker blir kontaktet. Vanlig praksis er da at opplysninger blir samlet inn og hvis det ser ut til at noe kriminelt har skjedd, blir politiet kontaktet.

Like vanlig er det at forholdet ordnes opp i minnelighet - i hvert fall når bevisene blir lagt på bordet.

IKKE NOK MED AT privatetterforsker-bransjen preges av useriøse detektiver. De som blir oppfattet å være seriøse, klarer heller ikke å holde sammen. I dag er det to foreninger som organiserer privatetterforskere i Norge.

Harald Olsen leder Private Etterforskeres Forening (PEF). Leif A. Lier har sammen med flere tidligere politimenn startet Norsk Forening for Etterforskning og Sikkerhet (NFES), hvor Ola Thune fram til i dag har vært styremedlem.

Både Olsen og Lier vil ha seriøse medlemmer i sine foreninger. Men de kan altså ikke være medlem av samme forening.

Liers gutter vil ikke bli assosiert med Harald Olsen og PEF, og startet derfor en egen organisasjon.

Utredningen til Privatetterforskningsutvalget ligger fortsatt i en eller annen skuff i Justisdepartementet. En eller annen dag skal Stortinget ta stilling til forslagene fra utvalget.

De mest interessante spørsmålene vil bli om det skal kreves en autorisasjon for å kunne kalle seg privatetterforsker og om detektivbransjen skal lovreguleres.

HOPPER AV: I går sluttet en av de seriøse og mest profilerte privatetterforskerne.