Detektivhistorien om Ida

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Boka «The Link – uncovering our earliest ancestor» beskriver historien om Ida-fossilet. Denne boka kom samtidig med den vitenskapelige artikkelen om dette fossilfunnet, og er et ledd i en heseblesende, men godt koreografert, presentasjon av funnet. Ida-fossilet har fått det vitenskapelige navnet Darwinius masillae, et navn som henspiller på Darwin, for å markere Darwins 200-årsjubileum, og at fossilet stammer fra det tyske Messel (i Lorsch-klosteret fra år 800) ikke langt fra Frankfurt. Bokas tittel, «The link» – henspiller på at dette fossilet, ifølge boka, har fylt et viktig hull i vår tidligere forståelse av menneskets utvikling: dette fossilet «vil forandre alt».

Boka «The Link» er definitivt leseverdig. Historien om menneskets forhistorie, arten Ida tilhørte og ikke minst fossilets vei til Oslo kan leses som rene detektivhistorien. Ida-fossilet er stjernen i denne detektivhistorien, et fossil av en art som levde for 47 millioner år siden. Dette er et fantastisk fossil (klart man blir betatt av dette fossilet, ikke minst når man vet at det er så gammelt som det er): vanligvis finner vi bare noen tenner fra så gamle fossil – her har vi hele skjelettet godt bevart på grunn av helt spesielle forhold i Messel-området. Det er et viktig fossil, ikke minst fordi det bekrefter det stamtreet for menneskets utvikling som finnes i lærebøker om emnet. Fossilfunnet er imidlertid ikke revolusjonerende: det vil ikke forandre noe avgjørende ved vår oppfatning av menneskets utviklingshistorie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det synes som om «The Link» er skrevet under sterkt tidspress. Forfatteren, Colin Tudge, beskriver i et halvt dusin kapitler ulike sider ved menneskets evolusjonære historie. I tillegg har JoshYoung skrevet et par kapitler om selve historien om Ida, om Oslo-teamet og deres arbeid. I parentes bemerket virker det underlig at Young ikke er listet som medforfatter av boka – ei heller som forfatter av de kapitlene han faktisk har skrevet: men dem om det.

Dessverre leverer ikke forfatterne hva de lover i begynnelsen av boka: vi får langt fra vite alt om Ida-fossilet, ei heller får vi vite alt om vår egen avstamning (noe vi ikke kan ganske enkelt fordi vi ikke vet alt om vår egen historie – ei heller etter Ida-funnet). Dessuten er det mye skjemmende gjentakelser i boka – man ser tydelig tegnene på at boka ikke er skrevet av én forfatter, men av to (slik vi først får vite helt på slutten av boka). Forfatterne greier dessverre ikke å formidle den gleden det må ha vært å jobbe med dette funnet. Boka greier heller ikke å gi en autoritativ beskrivelse av selve vitenskapen knyttet opp mot selve funnet.

Tittelen «The Link» henspiller på et gammelt begrep – «the missing link» – som vitenskapen for lengst har forlatt. Begrepet oppsto på 1800-tallet, da enkelte hevdet at vi manglet mellomleddet mellom mennesker og andre dyr. Siden den tid har man funnet mengder av fossiler av primater og andre mellomformer. I evolusjonshistorien har det vært nesten uendelig mange mellomformer – og mange av disse vil sikkert aldri blir funnet. Dette fordi fossilmaterialet bare inneholder en liten fraksjon av alle mellomformer som har eksistert. Uttrykket «the link» gir inntrykk av at vi har fylt et avgjørende hull i fossilrekka. Man må imidlertid være klar over at når ett slikt hull blir fylt, oppstår to nye – ett på hver side (eller, mer korrekt, et før og et etter den «linken» man har funnet). Illustrasjonen viser nettopp dette.

Ida-fossilet er ikke desto mindre et viktig fossil: det passer inn i det rette tidsrommet i fossilrekka. Funn som Ida-fossilet blir således viktige bekreftende oppdagelser.

Hva så med den faglige publikasjonen? PLoS ONE – tidsskriftet som den vitenskapelige artikkelen er publisert i – er en såkalt Open Access-publikasjon. Det vil si at alle med internett har fri tilgang. PLoS står for «Public Library of Science» – en fin institusjon. Alle tidsskriftene i denne PLoS-familien praktiserer fagfellevurdering – såkalt referee-system – der innsendte artikler blir sendt ut til fagkollegaer for vurdering med hensy til innhold og kvalitet. PLoS ONE er imidlertid det minst prestisjefylte av tidsskriftene i PLoS-familien; der blir alt som rent metodologisk holder faglig mål, publisert. De andre tidsskriftene i PLoS-familien, og stort sett alle andre vitenskapelige tidsskrifter, publiserer bare artikler som vurderes som vitenskapelig viktige. Artikler som blir sendt inn til de andre PLoS-tidsskriftene, men som ikke antas å nå opp i så måte, blir automatisk kanalisert til PLoS ONE. Av denne grunn hersker det stor uenighet innen de vitenskapelige miljøene om hvordan PLoS ONE skal vurderes, rent faglig. Og av den grunn blir ikke PLoS ONE registrert av ISI Web of Knowledge – en internasjonal database der all vitenskapelig produksjon i virkelig anerkjente internasjonale tidsskrifter registreres

Om jeg hadde hatt en tilsvarende artikkel som Hurum-teamet har publisert i PLoS ONE på beddingen, ville jeg nok forsøkt å fått den publisert i et langt bedre tidsskrift, som for eksempel Nature, Science, Proceedings of the National Academy of Sciences eller PLoS Biology (hvorav det siste hører, som navnet sier, til PLoS-familien). Det samme ville jeg rådet kollegaer eller studenter å gjøre, om jeg var blitt spurt. Generelt gir en publikasjon i disse tidsskriftene høy grad av synlighet – alle vitenskapelige institusjoner har tilgang til Nature, Science og Proceedings of the National Academy of Sciences! Og disse tidsskriftene blir godt dekket av media. I en verden med tellekanter der institusjonene man arbeider ved får økonomisk uttelling etter hvor og hvor mye dets ansatte publiserer (enten man liker det eller ikke), er det også gunstig for ens institusjon å publisere i disse mer prestisjefylte journaler.

Det ville ikke overraske meg om det har vært en diskusjon innad i forskerteamet om hvor den vitenskapelige artikkelen om Ida skulle publiseres. Som sagt, jeg ville ha stemt for Nature eller Science – og i nødsfall Proceedings of the National Academy of Sciences. Med et slikt funn ville det kunne blitt forsideillustrasjon i noen av det mest prstisjetunge fagtidsskriftene. En av forfatterne av PLoS ONE-artikkelen, Philip Gingerich uttalte 20. mai til The Wall Street Journal at et TV-selskap hadde presset teamet rent tidsmessig – hvilket jeg tolker dit hen at han helst ville ha publisert den vitenskapelige artikkelen i et mer prestisjefylt tidsskrift.

Helt til slutt – noen ord om formidling av vitenskap. Jeg er for bred formidling av vitenskap – deriblant nye vitenskapelige funn. Selv har jeg som strategi å skrive en kronikk i en av våre store aviser om våre nye resultater hver gang vi publiserer artikler i verdens ledende vitenskapelige tidsskrifter. I tillegg gjør jeg mitt til at artikler i denne type fagtidsskrifter blir kommentert journalistisk både i inn og utland. Her er Jørn Hurum en mester!

Det er flott at vitenskapelige resultater blir dekket i tabloide medier. Disse mediene når ut til mange, hvilket ikke minst er viktig for å vise hva våre vitenskapelige miljøer arbeider med. Det som imidlertid er viktig er at innholdet i den brede tabloide formen samsvarer med hva som faktisk er de vitenskapelige resultatene. Det er på dette punkt den populære formidlingen av Ida-fossilet har møtt bred kritikk internasjonalt.

Nils Chr. Stenseth er professor og leder for Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES), Universitetet I Oslo.