- Dette burde de jo for pokker vært klar over

Stadig krøll og misforståelser om asylpolitikken i regjeringssamarbeidet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): I går måtte representanter for regjeringspartiene, Venstre og Krf igjen møtes for å snakke om asylbarnavtalen, ettersom de nå er uenige om hva de ble enige om angående familigjenforening.

Og etter møtet har de ikke kommet til større enighet enn at Venstre og Krf «har fått forståelse for» sin oppfatning.

Striden står om hvem som skal søke om familiegjenforening. Er det familiemedlemmet som har fått opphold i Norge, eller familien som er igjen i hjemlandet?

- Det er jo en ganske stor forskjell på å levere inn en søknad på Statens Hus enn å reise på et esel forbi tre krigsherrer for å komme seg til den norske ambassaden i Kabul, sier statsviter Frank Aarebrot til Dagbladet.

Liberalisering I dag er det familien i hjemlandet som personlig må møte opp ved en norsk utenriksstasjon innen ett år fra den dagen et familiemedlem har fått opphold i Norge, for å unngå krav om inntekt.

Ifølge den nye asylavtalen, skal dette kortes ned til seks måneder.

Venstre sier det i avtalen åpnes for at personen som har fått opphold i Norge kan søke. Det vil eventuelt innebære en liberalisering av regelverket, ikke en innstramming, som Frp hevder.

- Dette burde de jo for pokker vært klar over, sier Aarebrot.

- Tullete håndtverk Han påpeker at det i politiske forhandlinger ofte er slik at man kommer fram til en rammeavtale, og at tekniske eksperter deretter setter seg ned og kommer fram til detaljene som skal gjelde.

- Men det spesielle i denne situasjonen, er jo at det er de samme som møtes på nytt og på nytt. Dette burde de jo klart å bli enige om i utgangspunktet. Da blir det litt tullete håndtverk, sier Aarebrot.

I avtaleteksten står det ingenting om hvem som faktisk skal søke.

- I og med at regelen i dag er slik at det er familien i hjemlandet som må søke, er jo Frps fortolkning faktisk rimelig etter min mening. Men Venstre og Krf har makt til å lage krøll, og da bruker de jo den makta til å lage krøll, sier Aarebrot.

- Vanskelig klemme Professor Trond Nordby ved Institutt for Statsvitenskap ved Universitetet i Oslo mener imidlertid at det kan ha gått litt fort i svingene for de to støttepartiene under forhandlingene.

- Det kan se ut som Venstre og Krf har grepet muligheten begjærlig for å komme seg ut av en vanskelig klemme, som det ville vært å felle regjeringen, sier Nordby til Dagbladet.

Nordby mener sentrumspartiene satte seg selv i en vanskelig situasjon da de gikk hardt ut i media og sa at en manglende asylbarnavtale kunne felle det borgerlige samarbeidet.

- Dette blir ekstra vanskelig fordi de har kjørt veldig hardt ut mot en arbeiderpartiregjering også, sier han.

- Komplisert - Dette er jo veldig kompliserte spørsmål, og politikerne er ikke nødvendigvis eksperter på finjuss, så det at det kan oppstå misforståelser, er ikke så rart, sier forsker Johannes Bergh ved Institutt for samfunnsforskning til Dagbladet.

- Dette er et uttrykk for at samarbeidet med de fire partiene er ganske anspent, sier han.

- De representerer jo motsatte ytterligheter når det gjelder flyktning- og asylpolitikk, så det er ikke overraskende at det er på akkurat dette feltet at det oppstår konflikter. De har ikke funnet noen permanent løsning på det problemet, så det virker som at den kranglingen internt bare fortsetter.

Usikkerhet Aarebrot mener det hadde vært langt bedre for regjeringen og støttepartiene om de hadde oppdaget denne uenigheten under forhandlingene.

- Stadige forhandlinger bidrar til å skape usikkerhet om regjeringen, sier han.

- Kan Frp gå med på å endre regelen for hvem som skal søke, en liberalisering av regelverket?

- Det er ikke godt å si, men etter den klossete måten justisminister Anders Anundsen hånterte denne situasjonen på, er det ikke nødvendigvis et spørsmål om de kan, men om de gå med på det, sier Aarebrot.

- Men det er jo ikke sikkert at de må gå med på det hundre prosent, kanskje de kan få til et kompromiss.