Den stanken. Den slår imot oss når vi setter foten innafor døra til «Internatet for fysisk og psykisk tilbakestående barn» i Khyntsjeskij på landsbygda i Moldova.

Som salmiakk etser den seg inn i nesa og river nedover halsen. Urin. Avføring.

Lukta er umiskjennelig. Likevel hadde vi aldri forestilt oss at den kunne være så sterk. Hva i all verden gjør vi her? spør vi hverandre. Orker vi dette?

Barna tar avgjørelsen for oss. Noen av dem har sett oss og varebilen fra Frelsesarmeen. De dundrer jublende på ruta over oss.

- Hva er det i bilen? Har dere med noe til oss? Er det pakker der? Den trillende latteren og hoppende gleden over å få besøk gjør at vi trekker pusten og begir oss inn i dette helvetet på jord.

Ingen penger

Vaktmesteren tar oss med inn på et spartansk kontor og forteller om situasjonen på barnehjemmet.

- Vi har tre bygninger fra sekstitallet, men vi har bare strøm i en. Den andre varmer vi opp så godt vi kan med kull og tre når vi har det. Den siste har vi ikke råd til å varme opp. Det bor 202 jenter her i alderen to til førti år. Før, i sovjettida, fikk vi regelmessige forsyninger av mat og medisiner. Nå er det slutt på alt. Vi er fullstendig avhengige av humanitær hjelp, forteller han.