Dette er Europas helvete

KHYNTSJESJKIJ (Dagbladet): Diana er tolv år og veier 25 kilo. Hun skal snart dø av underernæring. Av personalet på barnehjemmet blir hun fullstendig oversett.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den stanken. Den slår imot oss når vi setter foten innafor døra til «Internatet for fysisk og psykisk tilbakestående barn» i Khyntsjeskij på landsbygda i Moldova.

Som salmiakk etser den seg inn i nesa og river nedover halsen. Urin. Avføring.

Lukta er umiskjennelig. Likevel hadde vi aldri forestilt oss at den kunne være så sterk. Hva i all verden gjør vi her? spør vi hverandre. Orker vi dette?

Barna tar avgjørelsen for oss. Noen av dem har sett oss og varebilen fra Frelsesarmeen. De dundrer jublende på ruta over oss.

- Hva er det i bilen? Har dere med noe til oss? Er det pakker der? Den trillende latteren og hoppende gleden over å få besøk gjør at vi trekker pusten og begir oss inn i dette helvetet på jord.

Ingen penger

Vaktmesteren tar oss med inn på et spartansk kontor og forteller om situasjonen på barnehjemmet.

- Vi har tre bygninger fra sekstitallet, men vi har bare strøm i en. Den andre varmer vi opp så godt vi kan med kull og tre når vi har det. Den siste har vi ikke råd til å varme opp. Det bor 202 jenter her i alderen to til førti år. Før, i sovjettida, fikk vi regelmessige forsyninger av mat og medisiner. Nå er det slutt på alt. Vi er fullstendig avhengige av humanitær hjelp, forteller han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi går ut på gangen, og vet ikke helt hvor vi skal begynne runden. Stanken er gjennomtrengende. Plutselig kjenner jeg at noe napper i buksebeinet mitt. To digre øyne titter opp på meg.

- Løft meg opp! sier hun bestemt. Hun har ingen bein, og aker seg bort på baken med en utrolig smidighet.

- Det går fortere når du bærer meg, forklarer hun.

- Hva heter du da? spør jeg, mens jeg svelger unna brekningene som presser på.

- Masja. Enn du? Øynene hennes er store og ertelystne, og det slår meg at for henne er ikke dette et tragisk og umenneskelig liv, men hverdagen, virkeligheten.

- Jeg heter Sissel og kommer fra Norge. Hvor gammel er du da, Masja?

Hun slår øynene ned og hvisker lavt:

- Jeg vet ikke. Ingen har fortalt meg det.

Men fortvilelsen over ikke å vite mer om seg selv enn fornavnet forsvinner fort når frelsesarmesoldatene åpner eskene med julepakker fra det rike Vesten. Ekstatisk jubel og vill dans i pur glede over en pakke med en tegneblokk, fargestifter, såpe, tannbørste og litt sukkertøy. Det er mer enn disse ungene noen sinne har eid.

- Hve er dette? spør Masja nysgjerrig og holder opp en tannbørste. Jeg må snu meg bort i skam og fortvilelse.

Grusomt syn

Vi går videre gjennom den mørke og fuktige kjelleren. Skitt og slitasje overalt, og bak hver eneste dør åpenbarer det seg nye tragedier. Barna som ikke klarer å bevege seg, blir liggende i sengene, døgnet rundt.

De ansatte har ansvaret for så mange barn hver at det eneste de får tid til, er å mate dem og vaske dem, blir vi fortalt. Men tida strekker ikke til til det heller, det er helt tydelig. Damene i hvite forklær haster foran oss og dekker til ungene med dyner og tepper så bare hodene stikker fram, men vi ber dem fjerne dekkene.

Et syn så grusomt og smertelig åpenbarer seg at en av jentene i Frelsesarmeen må løpe ut for å kaste opp.

Bortsett fra ei lita, skitten og fillete trøye er de fleste ungene nakne. Opptil fire barn ligger i hver seng, 24 timer i døgnet året rundt. De bader i sin egen og hverandres urin, og de fingertynne beina er fulle av sår. Verk renner fra øynene og blikket stirrer apatisk ut i lufta.

- Hva er det som feiler dem egentlig? spør vi bestyrerinnen.

- Manglende intellekt, svarer hun og gjør sirkelbevegelser mot hodebunnen med pekefingeren.

Sannheten er en annen. Hjemmet rommer barn med Downs syndrom, med epilepsi, med fysiske handikap, blinde, døve og hjerneskadde små mennesker. Noen få var ganske friske da de kom hit, men siden har utviklingen stagnert, forteller en av de ansatte, den eneste som ser ut til å bry seg.

- Det er forferdelig å vise verden tilstanden her, men kanskje kan vi få hjelp på denne måten. De siste seks månedene har vi ikke fått en øre fra staten, og ingen av oss har fått lønn. Jeg har fem sultne unger hjemme, men jeg kan ikke bare forlate de små her. Hva skal de gjøre da?
Hun ser på meg med tårer i øynene. Plutselig stikker hun hendene dypt ned i lomma på forkleet og finner fram en liten tube med fuktighetskrem. Hun klemmer ut lite grann og smører det under nesa mi.

- Så blir stanken lettere å holde ut.

Venter på døden

Vi går videre innover den mørke kjellergangen. Langt borte hører vi noen hjerteskjærende smertehyl.

- Det er Diana, sier damen i forkleet og leder oss inn på enda et rom. Alene i en seng ligger et skjelettliknende barn i fosterstilling. Hun uler av smerter.

- Hun skal dø. Hun har vel et par- tre måneder igjen. Vi kan ingenting gjøre.

Når Frelsesarmeens bil ruller ut av gårdsplassen, sitter lukta igjen i hår og klær. Vi er stille i bilen. Ingen av oss kan glemme Dianas dødshyl.

<B>SKAL DØ:</B> Diana (12) veier bare 25 kilo og uler av smerte hele tida. Døden vil komme som en lettelse for henne.
SMERTE OG FORTVILELSE:</B> Denne jenta er rammet av en bunnløs fortvilelse. Hun tilbringer dagene med å dunke hodet i veggen og skrike. Buksa hennes er full av urin og avføring.