Dette folket

Det er mandag, flokker med arbeidsløse tyskere marsjerer igjen i gatene, og tyskere med angst har aldri vært til å kimse av.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  ARROGANTE UTSUGERE

, skrek østtyskeren fra Magdeburg til sitt vesttyske reisefølge. Det var om bord på en godsbåt med tolv passasjerer fra Litauen til Rostock, i et nylig gjenforent Tyskland i 1991. Tyskerne drev stort med byttehandel i Baltikum. Tyske bilvrak inn, edelmetaller, ikoner og annet verdifullt byttegods tilbake. Vesttyskerne hadde kapitalen og østtyskerne kontakter og språkkunnskaper. Men mannen fra Magdeburg var rasende på sine vesttyske kompanjonger fordi de avspiste ham med noen skarve prosenter. Han hadde ikke stått på barrikadene mot det gamle DDR-regimet for igjen å bli herjet med, fortalte han meg. Hver bidige mandag hadde han marsjert i det etter hvert berømte folketoget i hjembyen Magdeburg, demonstrasjonene som ble symbolet på den folkelige DDR-motstanden i 1989.

NÅ MARSJERES DET IGJEN

i Magdeburg. Og nå, som i 1989, har protestene spredd seg til andre byer. En hovedparole er den samme: Vi er folket! Også bakgrunnen er mye den samme: angst for framtida. I 1989 var det angsten for å sitte fast i et degenerert og ufritt kommunistregime som truet folks levestandard. Nå er det redselen for å stenges ute fra arbeidsmarkedet, kuttene i den tyske velferdsstaten og ikke minst følelsen av ny underlegenhet som mobiliserer. Arbeidsløsheten i det gamle DDR ligger stabilt opp mot 20 prosent, og bakteppet i hele Europa er bedriftenes trusler om å flytte flere arbeidsplasser til lavkostland hvis ikke arbeidstakerne godtar mindre lønn for mer arbeid.

DET SOM I

juli fikk en arbeidsløs mann til å kalle inn til ny «mandagsdemonstrasjon» i Magdeburg, var Gerhard Schröders reformplan, og den såkalte Hartz IV-loven som vil kutte i arbeidsledighetstrygda fra nyttår. De etter hvert omfattende protestene kom likevel overraskende på Schröders sosialdemokrater. For de siste ukene har det kommet en angst til overflaten i Tyskland som dreier seg om langt mer enn kanslerens reformpakke. I løpet av kort tid har tyske gigantselskaper som Mercedes og Siemens presset igjennom avtaler med ansatte om lenger arbeidstid. Og nye store arbeidsgivere, som handelskjeden Karstad-Quelle, følger nå etter. Samtidig ser tyskerne at den rikeste delen av befolkningen sitter på en stadig større del av samfunnets samlede verdier. I det gamle Øst-Tyskland er den rikeste fjerdedelen blitt 85 prosent rikere de siste 10 åra, mens den fattigste fjerdedelens andel av verdiene er redusert med 21 prosent. I det gamle Vest-Tyskland er de rike blitt 28 prosent rikere, mens den fattigste fjerdedelen har fått sin andel av befolkningens formue halvert. Og Gerhard Schröder er snart bare populær blant Tysklands bedriftsledere, der han forrige uke skåret stort i en undersøkelse utført av næringslivsavisa Handelsblatt.

DET ER BILDET

av Forskjells-Tyskland som Schröders gamle fiende, og tidligere SPD-leder, Oskar Lafontaine nå har grepet tak i. Neste mandag taler han til demonstranter i Leipzig, hvor han trolig igjen vil oppfordre til at det etableres et nytt konkurrerende parti til venstre for SPD. Og trusselen tas på alvor. Tyske næringslivsledere advarer, som vår egen Jens Ulltveit-Moe, mot å bremse det unngåelige, globaliseringskrefter som krever at arbeidsmarkedet i Europa omstruktureres. Hvis ikke forsvinner kapitalen og arbeidsplassene. Men å skille økonomien fra politikken er like mye markedsliberalistisk ønsketenkning i dag som det var for 100 år siden. For markedet er også mennesker. Og til forskjell fra f.eks. i USA er det i Europa en sterk tradisjon for at sosial misnøye kanaliseres gjennom valg, partisplittelser og opprør. For stadig lever vi mennesker i nasjonalstater, og ikke i multinasjonale selskaper. Og det vet Gerhard Schröder.

PROTESTENE

i Tyskland har fått flere laissez-faire-økonomer til å advare mot proteksjonisme og reguleringsiver som tilsvar mot globaliseringskreftene. Skremselsbildet er mellomkrigsåra i Tyskland. Det tok en verdenskrig, en Hitler og kommunismens fall for å få den globale økonomien tilbake på skinner igjen, heter det. En annen måte å se det på er at det var selve troen på markedets frie uunngåelighet som i mellom-krigsåra mobiliserte angstdrevne og ekstreme motkrefter, ikke minst i Tyskland. Og det er samme typen angst som nå mobiliserer i tyske byer. For overflødig arbeidskraft kan avskrives på linje med annen overskuddsproduksjon. Men til forskjell fra varer kan mennesker lage bråk.