Diesens dilemma

Forsvarssjefen sitter i klemma mellom spareglade politikere og undersåtter som vil ha mer penger til alt, skriver Per Arne Kalbakk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den siste uka har det nok en gang blåst opp til storm rundt forsvarssjef Sverre Diesen. Denne gangen var grunnen at han ga en særdeles kraftig offentlig refs til en Afghanistan-offiser. Major Truls Kongssund skal snart i tjeneste i Afghanistan, og skrev i et avisinnlegg at de planlagte reduksjonene i norske styrker var «et svik mot oss på bakken». Diesen rykket ut og avfeide kritikken som tøvete, og la dessuten til at den kom fra en ung og ambisiøs offiser som kanskje var lei seg for at han ikke får en så stor og fin avdeling som han hadde ønsket seg.

DET ER INGEN TVIL om at det bokstavelig talt var en generaltabbe av Diesen å møte kritikken på den måten han gjorde. I Forsvaret er det ikke lurt å skyte på sine egne, særlig ikke de som gjør den aller vanskeligste jobben i felt – denne gangen representert ved de stridende styrkene i Afghanistan. Og selv om det er lett å være enig med forsvarssjefen i at det er dårlig stil av militære ledere å beskylde sine overordnede for «svik» var det ikke akkurat et sjakktrekk å svare med å latterliggjøre kritikeren i full offentlighet. Det å be om unnskyldning for sine uttalelser er nok en ganske fjern tanke for Sverre Diesen, men i går strakk han seg i hvert fall til å si at han hadde spart seg for mye arbeid hvis han hadde formulert seg på en mer diplomatisk måte for en ukes tid siden. Slik sett påførte forsvarssjefen seg selv en ganske unødvendig konflikt i denne saken, men den er samtidig et brukbart bilde på det store dilemmaet som rir Sverre Diesens virke som forsvarssjef.

PÅ DEN ENE SIDEN møter han regjeringens krav om å styre etter stadig strammere budsjetter. Dette var for eksempel noe av grunnen til at den planlagte styrken til Afghanistan ble redusert tidligere i vår. På den andre siden står et forsvar som stadig ber for sine gode formål, og som ikke forstår hvorfor forsvarssjefen ikke står på mer for å tyne mer penger ut av den politiske ledelsen. Dette blir selvsagt ekstra tydelig i Afghanistan, hvor sikkerheten for de norske styrkene blir satt på prøve hver eneste dag. Hvis noen er i tvil om denne sikkerheten er ivaretatt blir det gjerne bråk. Derfor fikk Sverre Diesen pepper fra sine egne i forrige uke, og derfor ble han også innkalt til ekstraordinær høring på Stortinget sammen med forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i går. Men det ser ut til at stormen mot Diesen løyer denne gangen også: Stortingets forsvarskomité følte seg beroliget etter redegjørelsen, og Befalets Fellesorganisasjon gjorde det klart at de vil fortsette dialogen med forsvarssjefen på et møterom i stedet for i mediene.

DERMED KAN SVERRE DIESEN vende tilbake til det som er hans egentlige jobb; å omstille Forsvaret til en ny tid. Diesens kongstanke er å tvinge fram nye prioriteringer i norsk forsvarspolitikk. Regjering og Storting må velge: Hvis de vil opprettholde det samme aktivitetsnivået i Forsvaret må de øke budsjettene slik at de holder tritt med kostnadsøkningene. Alternativet er å skjerme det som er viktigst og fjerne de tingene man ikke trenger like mye. Derfor reduseres de stående styrkene i Nord-Norge, og derfor er en rekke militærbaser foreslått nedlagt i den nye langtidsplanen for Forsvaret. Men problemet er at prioriteringene blir undergravd av både politikere og forsvarsfolk. For de sistnevnte er saken grei: De slåss for sine egne saker, styrker og baser så lenge det er håp. Men politikerne er en mer uforutsigbar motstander, særlig når Stortinget kommer på banen. Bak enhver militærforlegning i Norge står det jo et lokalmiljø som gjerne vil beholde inntektene Forsvaret bringer med seg, og bak ethvert lokalmiljø står det en fylkesbenk på Stortinget som kjemper for deres sak. Det er distriktspolitikk i praksis, og det passer utrolig dårlig sammen med sentral prioritering av pengebruken. Det passer derimot veldig godt sammen med militærbasenes kamp for sin eksistens.

DER LIGGER OGSÅ Sverre Diesens dilemma som forsvarssjef. Selv om regjeringen kan ha forståelse for at prioriteringer koster penger er den forståelsen lite verdt når det oppstår allianser mellom stortingspolitikere og nedleggingstruede militæravdelinger. Dermed kan Diesen ende opp med den verste av alle verdener for en forsvarssjef i det moderne Norge: Uforminsket krav til å spare penger, men ingen politiske prioriteringer bak kravet. Det vil forsvarssjefen unngå for enhver pris, og da bør han sørge for at han kan bruke kreftene på det i stedet for å slukke branner som er skapt av hans egen røffe lederstil.