Diktaturet strammer jerngrepet

President Aleksandr Lukasjenko er i ferd med å lukke Hviterussland med et nytt jernteppe. Vanlige folk tør ikke lenger snakke i Europas siste diktatur.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GOMEL/MINSK I HVITERUSSLAND (Dagbladet): Det skjer bare ei uke etter at den siste demonstranten ble jaget fra Oktoberplassen i Minsk etter at først 10 000, så 5000, så færre og færre hadde protestert mot myndighetenes valgfusk etter det i utgangspunktet ulovlige presidentvalget 19. mars.

Vi reiste inn i Hviterussland mandag 27. mars, dagen etter at de siste demonstrantene var jaget fra Oktoberplassen.

Men vårt oppdrag var et annet enn presidentvalget. Vi gjorde en reise i et land som går baklengs inn i framtida. Vi møtte litteraturinteresserte tollere som ikke kan lese engelsk, folk som vil ha oppmerksomhet rundt Tsjernobyl-katastrofen, men som ikke tør å snakke med Dagbladet. Med til historien hører skuespillere i frie teatergrupper som skulle snakke om livet og døden i landet som Tsjernobyl-katastrofen rammet hardest, men som etter valget heller ikke tør å snakke.


En leder oppfører seg
– Jeg tror nok mange mennesker er redde, men blant dem som demonstrerte etter valget er vi ti ganger mindre redde enn vi var før valget. Diktaturet kan vare i ett år, eller i tre år, men ikke i fem år, sier lederen av den hviterussiske opposisjonen, Aleksandr Milinkevitsj, til Dagbladet. Han snakker med oss på telefon fra Minsk, vi sitter i Ukraina.

Milinkevitsj fikk ifølge de offisielle tallene seks prosent av stemmene i presidentvalget, mot president Lukasjenkos 82 prosent.

Han trues nå med tiltale for oppvigleri, men sier han er optimist for framtida. For slik skal en opposisjonsleder i et diktatur oppføre seg.

Dagbladets reise begynner i Ukrainas hovedstad Kiev, fordi vi ikke har fått pressevisum til Hviterussland – som så mange andre utenlandske journalister i forbindelse med valget. Én dag etter valget fikk fotografen innvilget visum, men det hviterussiske utenriksdepartementet påsto at journalisten aldri hadde søkt. 99 prosent av de mange, mange gangene vi ringte for å sjekke, tok UD i Minsk enten ikke telefonen – eller de la på. Ingen vanlige reisebyråer klarer å ordne turistvisum. Men en gammel kontakt ordner opp på dagen. Og ett av diktaturets byråkratiske vesener er avslørt: Det som i prinsippet er umulig, løses ved å trykke på en riktig knapp eller lar seg kjøpe for noen dollar.

Turister ...?
Seinere på dagen er vi på vei fra Kiev til Gomel i drosje. Den ukrainske drosjesjåføren, som trodde han var på en litt sein søndagstur på en mandag, får seg en overraskelse. For der det for et års tid siden knapt nok var ei grense, er det nå bygget et enormt grenseanlegg i fire etasjer, med flere garasjer der biler skal kunne undersøkes. Der havner Dagbladet og drosjesjåføren fordi tollerne oppdaget fotograf Lillegårds enorme kameraer.

– Aha, sier tolleren. Så blir sjefen for tollstasjonen innkalt. Tre andre tollere melder også sin interesse.

KNALLHARDE MOT OPPOSISJONEN: Ikke engang eldre damer slapp unna langkøllene til det hviterussiske politiet da protestene mot president Aleksandr Lukasjenko skulle kveles. Foto: Sergei Grits/AP/Scanpix
KNALLHARDE MOT OPPOSISJONEN: Ikke engang eldre damer slapp unna langkøllene til det hviterussiske politiet da protestene mot president Aleksandr Lukasjenko skulle kveles. Foto: Sergei Grits/AP/Scanpix Vis mer

– Og dere er turister? sier sjefen.

– Ja, vi er turister. Vi skal se på noen sider ved Tsjernobyl-ulykken som muligens ender i et bokprosjekt, men på denne turen er vi turister. Det er snakk om en billedbok, men vi vet ikke ennå, svarer vi – som sant er.

Den yngste av tollerne finner ei bok med en undertittel om Putin, men der ordet «revolution» også er med.

Han peker på sitt funn til den eldre, som vifter det bort. «Det er ikke Hviterussland», sier han. Tollerne ser gjennom film og kassetter. Tre timer tar det, mens Lillegård og jeg passer på at ingen planter noe i vår bagasje.

– OK, dere kan dra, sier sjefen.

– Men de er jo blitt fullstendige idioter, sier den ukrainske sjåføren.

Han lever i et land som dagen før gjennomførte sitt mest demokratiske valg noensinne, detm vet vi blant annet fordi president Aleksandr Jusjtsjenko tapte. Og nå angrer muligens sjåføren på sitt oppdrag. I byen Gomel, over grensa, besøker Dagbladet dagen etter det lokale Røde Kors. Gomel var den storbyen som kanskje ble hardest rammet av Tsjernobyl-ulykken, og vi vil se på den dramatiske økningen av krefttilfellene blant barn som ikke var født da ulykken skjedde.

– Ingen vil snakke med dere så lenge dere ikke har akkreditering fra hviterussisk UD, sier Røde Kors i byen.

Forklarer seg selv
Neste dag tar vi toget til hovedstaden Minsk.

Vi er hensatt til det gamle Sovjetunionen, da man snakket med færrest mulig i andres påsyn, slik at man ikke skulle skape problemer for dem. Men igjen er det vi som får problemer.

En gruppe skuespillere som setter opp et teaterstykke som skal turnere over hele Europa vilikke snakke med Dagbladet. Avtale er gjort for lenge siden, men vi presser ikke på for å få noen til å stille opp eller for å få en forklaring.

Forklaringen gir seg nemlig selv. Den er at angsten sprer seg blant folk som ikke er politiske aktivister. Lukasjenko har den absurde tanke at han vil gjenskape et Sovjetunionen i miniatyr i Hviterussland med sine 10 millioner innbyggere. Han liker å bli kalt Batka – «Far» – som betyr kosakkhøvding, men også kan bety lederen av en bande i underverdenen. Uansett en mann man adlyder.

Nekter visum

Etter valget i Hviterussland strammes nå grepet. Helsingforskomiteen i Norge frykter at trusselen om tiltale mot Milinkevitsj handler om å ha en begrunnelse for å nekte ham visum til utlandet. Helsingforskomiteen frykter også at det blir vanskeligere for menneskerettighetsaktivister og journalister å få visum til Hviterussland. I går reiste Dagbladet ut fra Minsk. Det var nesten like mange tollere som sjekket oss, som det var reisende på flighten fra Minsk til Kiev.

– Pust ut, sa Lillegård da vi var i lufta.

FØRT BORT: En politimann t.v. vokter demostranter som føres med buss til en rettshøring.
JERNMUR: Politi marsjerer mot demonstranter i Minsk. Minutter seinere braket de sammen.