Diktaturets barn

To unge argentinere, 22 år gamle Carolina og 20 år gamle Pablo, bor i dag i landflyktighet i Paraguay. Høyst ufrivillig har de brakt tidligere general Jorge Rafael Videla, som etter statskuppet i 1976 sto i spissen for det mest brutale regimet i Argentinas historie, i fengsel.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Carolina og Pablo trodde de var søsken. De viste seg å være adoptivsøsken. De trodde foreldrene var militærlege og major Norberto Bianco og professor i biokjemi Nilda Susana Werli. Men deres påståtte foreldre var medskyldige i mord på mødrene deres. «Aldri mer!» het rapporten fra Sannhetskommisjonen om militærjuntaens massemord på ekte og innbilte motstandere fra 1976 til 1983. Tjue års tid etterpå ramler fortsatt likene ut av skapene i nesten bokstavelig forstand. Videla, som i 1985 ble dømt til livsvarig fengsel for blant mye annet 66 drap, er nå siktet for fem «bortføringer av mindreårige», som ble født i fangenskap av mødre som seinere ble drept, og gitt bort til militære ektepar for å få «en kristen oppdragelse». Blant disse fem er Carolina og Pablo. Nær 200 andre saker ligger hos domstolene.

To av følgende fem kan være mødrene deres: Estela Dorado, Valeria Belaustegui, Ana Marma Lanzilloto, Beatriz Recchia og Silvia Quintela. I 1976, 1977 og 1978 fødte disse og mange andre sine barn mens de lå bundet til sengene med bind for øynene i sykehuset i militærleiren Campo de Mayo, nordvest for Buenos Aires.

  • Vitner har i retten fortalt dommer Roberto Marquevich om livet i denne konsentrasjonsleiren for politiske fanger, der om lag fem tusen personer var innom for seinere å «forsvinne». Militærlegen Bianco brakte ofte gravide kvinner fra fangehullet til sykehuset. «Man hørte gråt og rop. Barna ble straks fratatt mødrene, før disse, ennå medtatte av fødselen, ble ført til hangarene ved flystripa i Campo de Mayo. Bianco fraktet noen av dem bilen sin,» lyder et vitnemål. Et annet vitne, en sykepleier som bodde nær flystripa, forteller at fly «av typen Hercules» lettet enkelte netter rundt midnatt med kurs for havet. Vitnet forsto seinere at dette var de beryktede «fly uten dører». Ute på havet kastet man dopede fanger ned til haiene.
  • Av de nyfødte tok Bianco ei jente og en gutt med hjem til kona. De døpte dem Carolina og Pablo og utga dem for å være deres ved hjelp av falske papirer. Men da lovens lange arm banket på døra, flyktet de i 1986 til nabolandet Paraguay med barna. Argentina fikk dem utlevert fjor. Fra da av har de vært fengslet. De innrømmer at barna ikke er deres og at de forfalsket papirene, men hevder at de fikk barna av fattigfolk.
  • To andre barn med samme skjebne, tvillinger med etternavnet Reggiardo Tolosa, er overlatt av retten til sine virkelige besteforeldre. De vandrer rundt i den samme fortidas natt og tåke. Når de blir myndige, har de forklart, vil de flytte tilbake til de pleieforeldrene som riktignok stjal dem, men som var hos dem i barndommen. Fortida kan de ikke flykte fra, ikke de heller.
  • Tidligere admiral Emilio Massera kan snart møte fortida på samme vis som Videla. Han var «ideologen» som gjorde Marinens Mekaniske Høyskole i Buenos Aires til et laboratorium for nyutvikling av tortur, der andre mødre fødte og «forsvant».
  • Under press fra de militære vedtok man i Argentina å stanse rettsoppgjøret med diktaturet gjennom lovene Endelig punktum og Plikt til å lyde ordre. På De uskyldige helgeners dag i desember 1990 benådet nåværende president Carlos Menem de dømte generalene og admiralene. Heller ikke Argentina kan flykte fra fortida.

I mellomtida hadde de fått Carolina og Pablo til å gifte seg i ung alder i Paraguay, noe som ga dem rett til statsborgerskap der. Carolina har nå to barn og Pablo ett. Carolina nekter for at dette er hennes historie, og hun vil uansett ikke høre den. Hun vil «overhodet ikke» tilbake til Argentina og «ikke på noe vis» gjennomgå noen genetisk undersøkelse for å få fastslått sitt opphav. I fjor dro medlemmer fra en av de familiene som kan være hennes, til Paraguay, men hun stengte seg inne i huset. Hun gråt, forteller de, og orket ikke å snakke med dem.