Dikternes sexliv

Et brev der dikteren James Joyce beskriver sine erotiske lyster, har satt alle tiders prisrekord på en auksjon i London. Hva er det med dikternes sexliv som er så pirrende?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SVIMLENDE TRE

millioner kroner - 240 800 pund - har en samler betalt for et brev James Joyce i 1909 sendte til sin kone Nora. Joyce var på reise hjemme i Dublin, mens Nora bodde i Trieste. De var lutfattige og Joyce forsøkte å få et forlag til å utgi hans første novellesamling. Til Nora skrev han at hun var hans «hore med vilt blikk» og at han hadde «uregjerlig lyst» på henne. Han beskriver også i detalj hva han har planer om å gjøre i praksis.

Brevet er sjeldent. Privat brukte Joyce sjelden sterke uttrykk. Men romanen «Ulysses» rommer lange sekvenser med erotiske skildringer. Brevet understreker hvor frigjørende Nora var for Joyces utvikling både som menneske og forfatter.

MEN TRE MILLIONER

kroner? Budet ble gitt av en anonym samler etter en utgangspris på 60 000 pund. Kommentatorer mener det er brevets spesielle karakter - det erotiske innholdet - som har fristet budgiveren.

Interessen for dikteres seksualliv har alltid vært stor. De siste åra har folk som Henrik Wergeland, Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Hamsun fått sine seksualliv belyst. Wergeland skal ha «ekspedert» en naken kvinne mens han satt ridende til hest i all offentlighet. Bjørnson fikk et uekte barn med en hotellpike. Hamsun skriver i et offentliggjort brev at han tok en kvinne «Syv Rejser en Nat» i København.

HER HJEMME ER

nasjonen lamslått etter avsløringene Ove Røsbak kom med i gårsdagens Dagblad om Alf Prøysens seksuelle dragning mot sitt eget kjønn. Røsbak demonstrerer overbevisende hvordan dette faktumet kaster et nytt lys over den mer skyggefulle delen av Prøysens diktning.

Mot slutten av sitt liv sjokkerte Jens Bjørneboe sine omgivelser ved å legge sin bifile legning for dagen. Han ble den rene guruen for unge homofile. Bjørneboe nølte ikke med å sette denne siden av seg selv inn i en historisk sammenheng. For ham bekreftet dette hans outsiderposisjon som kunstner. I et etterlatt skrift ramser han opp historiens bifile intellektuelle: Sokrates, Platon, Leonardo da Vinci, Arthur Rimbaud, Paul Verlaine, Goethe, Oscar Wilde, Walt Whitman, André Gide, Jean Genet - ifølge hans teorier var undertrykt homofili også årsaken til at Jack London og Ernest Hemingway endte i alkoholisme og selvmord.

OG APROPOS

Hemingway: I et kjent avsnitt av den posthumt utgitte boka «En varig fest» - om Paris på 1920-tallet - forteller han med dårlig skjult skadefryd om sin kollega Scott Fitzgerald at han hadde fått beskjed av sin krevende kone Zelda at han hadde for lite «format». Hemingway tok Fitzgerald med seg på et toalett, inspiserte utstyret og trøstet sin venn.

-  Det er ikke noe i veien med deg, sa han. -  Du ser på deg selv ovenfra og da virker den forminsket.

Så tok han Fitzgerald med seg til Louvre og viste ham at statuene hadde omtrent samme «format» som den ulykkelige dikteren.

Hva så med Joyce? Han var det ingen som våget å «kødde» med, for å si det slik. Ifølge ryktene var det han som i dette perspektivet var kongen av Paris. Ikke engang Hemingway torde å måle seg med ham.