Diktets fødsel

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Det er poesifestival i Oslo, bladfyk. Men er jeg invitert?

Kraftlyrikeren Hagbart Smergel ser betuttet ut, der han står, med en serviett i hånda.

– Nei og atter nei, sier han. – Jeg hadde nær sagt; snarere tvert imot. Jeg forsøkte å bryte inn med et rykende ferskt dikt om skaperkraftens mysterier, men ville de høre? På ingen måte. Kastet ut, av fire håndfaste, etablerte lyrikere. Kan jeg lese det for deg?

– Langt ifra.

– OK, her er det:

Jeg skriver dikt,

jeg driver med slikt,

som alle vet,

er jeg en poet.

Jeg skriver og skriver,

driver og driver

langs gater og veier,

på jakt etter seier.

Jeg roper ut: Skål!

for poetens høye mål,

men lider stadig tap

i livets mesterskap.

Hva er det å hente?

Hva kan jeg vel vente?

Høyere rente?

Langs den smale stien

venter poesien,

den roper meg hjem,

holder døra på klem.

Jeg bakser med ord,

jeg graver i jord,

jeg higer mot en himmel,

men faller i en vrimmel

av ørkesløse dager,

der rottene gnager

på min arme kropp,

er jeg dog en flopp?

Jeg nages av tvilen,

men holder stilen.

Nå ringer mobilen.

Jeg roper: Hvem der?

Hvem er det som er

i enden av røret,

jeg kan ikke høre

annet enn støy,

fra venstre fløy.

Og så blir vi brutt,

det er åpenbart slutt

på all form for kontakt,

intet ord er blitt sagt

som kan muntre meg opp,

det er evig stopp.

Men jeg hører en sang

med en truende klang:

Et nytt dikt er på gang.