Diktning og sannhet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Litteratur: Noe av det som forundrer meg i debatten om Kjartan Fløgstads «Grense Jakobselv», er at det kan virke som enkelte vurderer et skjønnlitterært verk som om det var et sakprosaverk, som har til hensikt å formidle eksakte faktakunnskaper om et avgrenset emne. Men en roman er et kunstverk som på langt nær kan formidle de innsikter biografien eller historieverket kan, den kan heller ikke måle seg med medisinske studier eller agronomiske utgreiinger, enda den kan kaste nytt og klargjørende lys både over psykopatens metoder og småbrukerens hverdag.

En av skjønnlitteraturens mest prominente egenskaper er nemlig at den favner videre enn disse sjangrene, den skaper en syntese, et sammenhengende helthetsbilde av verden, den samler fragmentene, alle de inntrykkene og brokkene virkeligheten består av, siler dem gjennom et sinn, setter en subjektiv farge på alt, og former det ut fra et råmateriale som både finnes i virkelighetens og fiksjonens verden. Og det sistnevnte er alltid det viktigste. Fabelen, påfunnet og allegorien gjennomtrenger alt, farger alt, setter sin smak og lukt på alt, former ordvalg og metaforer, og er til syvende og sist den avgjørende katalysator i den prosess som ifølge Aristoteles og Nietzsche gjør diktningen mer virkelig enn virkeligheten. Det er denne eliksir som gir leseren en mulighet til en dypere erkjennelse, en aha-opplevelse som bare et kunstverk kan gi, enten det er et maleri, en sonate eller et dikt det er tale om.

Det betyr at andre forfatteres verker fungerer som inspirasjonskilder. De blir utgangspunkter og byggesteiner, der fantasien og påfunnet griper som et magisk og forførende islett inn i det hele. Dette forutsetter en kunstnerisk frihet i forhold til kildene.

Det er da også årsaken til at romanforfattere tradisjonelt ikke gjør greie for hvilke kilder de har brukt. Når det gjelder romaner bygd på historisk materiale, kan vi nevne P.O. Enqvists «Livlegens besøk» som nødvendigvis må bygge på litteratur som omfatter Danmarks historie i 1770-årene, men som ikke nevner noen av dem. Dorthe Willumsens Bang bygger også på en omfattende litteratur om dikteren Herman Bang, uten at hun gjør rede for det. Begge disse forfatterne skaper en dikterisk helhet som gjør det legitimt å spørre hva som er virkelighet og hva som er fantasi, men de kommer kanskje nærmere sannheten, dersom det finnes en slik, fordi de våger et så dristig sprang inn i bedraget.

Mitt eget verk «Historien om Norge» er nevnt i debatten. Det kom i slutten av 90-årene da det fremdeles var vanlig at populærhistoriske bøker manglet kildelister. Kildelistene mine rommer imidlertid i alt ca. 1000 forfattere, mens hundrevis er referert i selve teksten. Dessverre er tre, fire av dem helt uteglemt, og noen mangelfullt referert, noe forlaget og jeg har tatt ansvaret for og beklaget. Kritikken av dette ledet til at man i miljøet ønsket en innskjerping av rutinene i fagbøker, noe som er bra. I ettertid er det likevel kommet flere fagbøker totalt uten kildeliste, uten nevneverdig oppstuss. Som Dagbladet selv proklamerer i sin tittel: Kopiering er vanlig. I tillegg har en tidligere statsråd påvist hvordan aviskorrespondenter kopierer andres artikler. Vi som følger med i utenlandsk presse, ser hvor vanlig dette er. En uting er det likevel.

Bør da skjønnlitterære forfattere neglisjere det nye kravet om kildelister? Da jeg skrev min roman «Sabina» (1994) fikk den en litteraturliste med de verker jeg står i gjeld til når det gjelder fremstillingen av hovedpersonen. Jeg forklarer nærmere hvordan jeg er kommet til den og den konklusjonen. Årsaken til at jeg gjorde det slik, var at en del forhold omkring hovedpersonens liv og virke var omstridt, og for mange urovekkende provoserende.

Det bør altså ikke være noen grunn for skjønnlitterære forfattere til å sky litteraturlister, dersom behovet for kreditering er sterkt til stede.

Samtidig bør de ikke føle seg tvunget til å utstyre bøkene sine med tallrike referanser som kan forrykke inntrykket av at de tross alt vil formidle eventyrets fortryllelse, og derfor ønsker å tegne den høye himmel over horisonten vi også trenger. Å la det generelle kravet om mer nøyaktig kildepraksis omfatte all skjønnlitteratur, kan oppleves som en tvangstrøye, men bør vurderes fra bok til bo