Din egen private tro

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stadig færre tror på tradisjonelle kristne dogmer som himmel og helvete. Vi tror også mer på sjelen og mindre på Gud. Hvorfor har det blitt slik?

Mens kirkene opplever et oppsving i julekonsertsesongen, går alternativmessene og bokhandlernes alternativavdelinger så det suser. Tyve tusen mennesker oppsøkte årets alternativmesse i Oslo, som har blitt den største i Europa. Dette er et oppmøte Den norske kirke bare kan drømme om. På messen, alternativbevegelsens årlige feiring og supermarked, er tilbudsbordet stort og variert. Alt fra ufotilhengere, healere og auramassører til astrologer og krystallselgere tilbyr løsninger for en religiøs søker.

Det er en fritt frem-religiøsitet hvor enhver kan plukke det som appellerer og komponere sitt eget verdensbilde ut fra egne preferanser. Nettopp derfor kan det være fristende å tro at det hele dreier seg om en religiøs forvirring som man kan rettlede inn i riktige former, slik kirken nå ønsker å forsøke. På siste kirkemøte var «Kirken i møte med den åndelige lengsel» et eget tema.

MEN TROSS SIN MANGFOLDIGHET - alternativbevegelsen byr på visse felles trekk som skiller den fra alminnelig kristendom, og som også vitner om andre religiøse behov. Især gjelder dette gudsbildet og menneskets betydning i det religiøse drama. Man forestiller seg at hvert menneske har en sjel som innerst inne er guddommelig, og som er forbundet med et besjelet og magisk univers. Forutsetningen for kontakt med det guddommelige ligger derfor i kontakt med sjelen gjennom selvutvikling og terapi - ikke i bønn og tilbedelse av en gud utenfor selvet. Den indre gud erstatter den ytre og himmelske gud. Aktiv selvutvikling blir en religiøs handling.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ved å flytte gudsbildet fra de himmelske sfærer til menneskets indre, blir ikke mennesket lenger offer for Guds luner, men styrer sin skjebne og sitt liv selv - noe som står i kontrast til kristendommens gudsbilde. Enkeltmennesket blir følgelig også utstyrt med større makt over eget liv og egne omgivelser.

FORESTILLINGEN OM en gud utenfor selvet som frelser mennesket og tar på seg våre synder, er i grunnen en merkelig tanke i et moderne samfunn hvor det ellers i livet forventes at enhver skal være sin egen lykkes smed. Etter hvert som samfunnet setter stadig større krav til den enkelte, og effektivitet, utdanning, kunnskap, personlighet og nytenkning har overtatt for tradisjon, trygge valg og kontinuitet, blir det naturlig at mennesket også tar eget grep om sin åndelighet.

Med alternativbevegelsens privatiserte gudsbegrep kan man tenke seg både frisk, rik og lykkelig - bare man har utviklet den rette kontakt med sjelen. Den himmelske guds vilje kan, målt mot dette, bli en vanskelig håndterbar størrelse. For et fremadstormende menneske som forventer kontroll over sin skjebne, kan den kristne gud rett og slett fremstå som lite effektiv. Ut fra god, gammel vestlig tro på individets mulighet og plikt til ekspansjon blir det rimelig å gripe til en indre guddommelighet; å lete etter styrke i seg selv fremfor i omgivelsene.

Alternativbevegelsen kan derfor også oppfattes som et slags opprør mot vår tradisjonelle religion, kristendommen, hvor kirkemøter og teologer fastsetter hva og hvordan vi skal tro, og hvor kun prester får lov å fremstå som åndelige eksperter. I alternativbevegelsen kan enhver stå frem med sitt religiøse tilbud, det kreves ingen offentlig autorisasjon eller nitide studier av bestemte skrifter - kun den rette kontakten med ens egen sjel og den guddommelige innsikt man antar ligger der. Dette demokratiserer religionen og troens grunnpremisser, og gir samtidig rom for både idealister og markedssurfere, for lek og lærd. Som igjen fører til et vell av mer eller mindre fantasifulle lærer og ikke alltid like gjennomtenkte utspill. Alternativbevegelsen er en ung religionsform, en religionsform i puberteten - en anarkistisk sandkasse.

KIRKEN HAR RETT i at det er en stor åndelig søken i den norske befolkningen som den ikke har klart å fange opp. Noe helt annet er om det er mulig for kirken å favne ethvert religiøst behov. De nye bibeltolkningene står riktignok i kø, også i alternativbevegelsen, hvor Jesus like gjerne blir romfarer som Guds sønn, jomfru Maria sidestilles med den egyptiske gudinnen Isis som moderne symbol på alle kvinners 'indre gudinne' og sjelevandring erstatter himmel og helvete - alt mens det mediteres over kristusenergier og Gud tilkalles sammen med Buddha. Men allikevel - selv om kristendommen i stor grad har overlevd på å tilpasse seg folkereligiøse strømninger og revidere teologien etter hvert som samfunnet har endret seg, er det grenser for hvor mye revisjon man kan tillate seg innen rammen av en allerede etablert religion. Slike grenser er det ikke i alternativbevegelsen, og kanskje ligger noe av forklaringen på dens popularitet akkurat her.

En endring i det religiøse landskapet forteller mye om hvordan samfunnet forandrer seg. Mens den organiserte kristendommen vitner om behov for autoriteter og en høyere makt som står over det enkelte mennesket, forteller alternativreligiøsitetens gjennomslagskraft om behov for individuell styrke og kontroll over eget liv og egen skjebne.

I et historisk perspektiv er det ikke spesielt oppsiktsvekkende at ikke alle får dekket sine åndelige behov gjennom kirken. Tvert imot er det mer oppsiktsvekkende at den kristne religionen i så lang tid har klart å være mer eller mindre eneleverandør på åndelige løsninger i hele den vestlige verden.

Artikkelforfatteren er folklorist og forfatter av boken «Jakten på en indre gud. New age som religionsform og samfunnsstrømning».