Diplomatiske bomber

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var ingen bombe at atomenergibyrået IAEA i går kritiserte Irans demonstrative og høyrøstede brudd på det internasjonale regelverket for atomproduksjon. Men bombene kan komme etterpå. For det er liten tvil om at Irans provokasjonspolitikk bringer verden ut i minst to farlige minefelt.

Et hektisk møteprogram starter etter helga mellom de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd. De er nok enige om målet, nemlig å hindre Iran i å få muligheten til og utvikle atomvåpen, men dypt uenige om midlene. USA vil som kjent ha strenge økonomiske sanksjoner mot presteregimet, og hvis ikke det hjelper så vurderer de å bombe de iranske atomanleggene, muligens med «smarte» atombomber.

Og det er det første av minefeltene Iran-krisa kan føre til, bombing i Iran, og en ny dramatisk konfrontasjon mellom Vesten og islam. Og en mulig Iran-ledet væpnet krig mot amerikanske mål i hele verden, slik Irans øverste leder Ali Khamenei har lovet. For så råttent er detamerikanske kortet.

Det russiske kortet er ikke nødvendigvis så mye bedre. Russland og Kina vil ha fortsatte forhandlinger med Iran.

Men hvor lenge kan forhandlinger fortsette, og hvilket mål skal de ha? For et år siden oppfordret president Vladimir Putin på det sterkeste Iran om å avblåse sine ambisjoner om å starte anriking av uran. I påsken kunne Irans president Mahmoud Ahmadinejad som kjent kunngjøre at anrikningen hadde startet, før han gjorde oppmerksom på at forresten så hadde anrikingsprogrammet en sterkt akselererende kurve.

Hvorfor fortsetter Russland - og Kina - å holde sin hånd over Ahmadinejads Iran?

En grunn er et sterkt ønske om å slå fast at USA ikke lenger kan regne med at de styrer verden alene. Men det er to grunner til. En er Russlands og Kinas store økonomiske interesser i Iran. Men viktigst er det at Russland og Kina anser Iran som en stabil stormakt i en vanskelig naboregion.

For Russland er Iran en stormakt som så langt ikke har lekt med fristelsen til å støtte tsjetsjenske terrorister, og gi dem nye baser å operere fra. Og Iran har vist at landet veldig godt vet hvordan de skal utnytte denne russiske sårbarheten.

Til sjuende og sist kan diplomatiet rundt det iranske atomprogrammet skape sår mellom USA og Russland som det vil bli vanskelig å lege. Og dette er det andre minefeltet. For det er kaldt nå, mellom den kalde krigens hovedfiender.