Direkte angrep

Det stemmer ikke at ungdom er uengasjerte. De gidder bare ikke å gå veien om partiene. De bruker andre uttrykk og aksjonsformer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

President George W. Bush sto det plutselig på min e-postadresseliste. Datteren min hadde brukt PC-en til å sende ham en melding. I utvetydige ordelag fikk presidenten høre hva hun mente om hans uvilje mot å redusere CO{-2}-utslipp.

- Dersom du ikke endrer din beslutning om å sabotere Kyoto-avtalen, vil framtidige generasjoner ikke tilgi deg, skrev hun.

Naturligvis var brevet distribuert fra organisasjonen Friends of the Earth i Brussel, med en oppfordring om å oversvømme Det hvite hus med e-post. Der har sikkert serveren brutt sammen for lengst.

Det har lenge vært en etablert «sannhet» at ungdom ikke bryr seg om politikk. Dersom man bare måler etter oppslutning om politiske partiers ungdomsorganisasjoner, kan det synes riktig. Men det er neppe riktig dersom man tar innover seg alle nye og uvante veier for politisk engasjement. Det var lang kø for å komme inn på stiftelsesmøtet til den norske avdelingen av Attac i slutten av forrige måned. Den svært omdiskuterte aksjonistbevegelsen har sitt fokus rettet vel så mye mot big business som det politiske liv.

Medlemskap i tradisjonelle politiske partier her i landet er nesten halvert i løpet av en tiårsperiode. Ordet parti har fått en valør av verv og jobb, sikker plass og gjenvalg. Ungdomsorganisasjonene vurderes oftere som utdanningsvei til statsrådsposter enn som utløpsvei for politisk engasjement.

Ikke bare er partiene og politikerne betydelig redusert som bruer til makt og problemløsning, de blir også vurdert som en del av selve problemet. En meningsmåling som er gjengitt i den britiske avisa The Independent, viser at unge mennesker plasserer Tony Blairs regjering inne på ti på topp-lista over hva ungdom frykter for landets framtid.

Noreena Hertz heter en ung britisk kvinne som nå seiler opp som verdenskjent samfunnsforsker. Hennes bok «The Silent Takeover» handler om hvordan myndigheter verden over trekker seg tilbake for å overlate herredømmet til den internasjonale kapitalismen. Hun har mange eksempler. George W. Bushs unnfallenhet overfor oljeselskapene er bare ett. Monsantos og biff- og melkeprodusentenes seier over EU i kampen om kunstige hormoner i kjøtt, er et annet.

«Så det er opp til oss, gjennom individuell aksjon, å ta ledelsen,» skriver hun. Virkemidlene er direkte kontakt, kjøpeboikott, aksjonæropprør og demonstrasjoner. Nike, Reebok og McDonald's vet alt om dette.

Men landskapet er vanskelig å manøvrere i. De store selskapene er nok livredde for konsumentaksjoner og boikotter, men de er også lynraske til å utnytte den individuelle aksjonismen kommersielt. Protest blir til profitt på null komma niks.

«Du finner en gammel duk i en container og lager en kjole av den. Innen seks måneder er den til salgs på The Gap,» sier en av jentene i musikalen «Rent». Den amerikanske kleskjeden Kenneth Cole bruker kamp mot hjemløshet i USAs storbyer som hovedpoeng i sin reklame.

En moderne politisk helt i dette landskapet er Jonah Peretti. Hans nå vidkjente e-postbrevveksling med Nike har trolig skadet selskapet mer enn en multimillionkampanje kan gjenopprette. Jonah svarte ja takk på tilbudet om joggesko med personlig påsydd design. Han valgte ordet «sweatshop» - engelsk for fabrikk med underbetalte arbeidere - for å minne seg selv om at skoene ble sydd av mindreårige og underbetalte arbeidere i Østen. Nike nektet og kom med en rekke unnskyldninger. Jonah på sin side insisterte og la etter hvert hele korrespondansen ut på nettet. Jonah ender med å akseptere Nikes avslag, men spør til slutt: Kan dere da sende meg et fargebilde av den ti-årige vietnamesiske jenta som har sydd mine sko?

Kan shopping erstatte stemmegiving? spør Noreena Hertz i et essay i The Observer. Nei, svarer hun selv og advarer mot å idealisere konsumentaksjonismen. Den vil bare ta seg av noen få problemer og ser ikke ting i sammenheng. Det store spørsmålet er om protestene kan få menneskene tilbake til politikkens frontlinje.