Diskré jævelskap

«Når jeg får en perfekt skrevet søknad fra en innvandrer, så vet jeg at han ikke har skrevet den selv, men tvert om at det er en luring jeg har med å gjøre.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVORDAN ville du reagert hvis en ikke-vestlig innvandrer fikk jobben du søkte på? Hvordan reagerer du når den første pakistanske familien flytter inn i boligfeltet? Ville du omgås dine nye naboer når de vel var innflyttet? Og hvordan reagerer markedet?

Hvordan ville du likt at poden kom i en skoleklasse med 50 prosent innvandrere? Ville du vært engstelig for kvaliteten på undervisningen? Hvorfor har du forresten betalt i dyre dommer for å bo i Oslo vest, når du kunne ha sluppet med halvparten i Oslo øst eller sør? Hvordan reagerer du når din datter kommer hjem og sier: «Mamma og pappa: Dette er Abdul!»

DRAPET PÅ BENJAMIN Hermansen krever at vi tenker igjennom slike spørsmål og kjenner etter i vårt eget grums. Bor det en rasist i oss alle? I hvert fall er det dokumentert ut over enhver tvil at det er mye skjult diskriminering både i arbeidslivet og i boligmarkedet. Det forteller byrådsleder Erling Lae i Oslo, der hver femte innbygger er innvandrer. Det bekrefter prest og statssekretær Einar Gelius, som steller med begge områder i Kommunaldepartementet. De deltok begge på konferansen «Må Eduardo bli Edvard» i regi av organisasjonen Akademikerne i går. Konferansen fikk en dystrere ramme enn opprinnelig tenkt, på grunn av Holmlia-drapet. Men kanskje synker stoffet dypere i oss nå når vi har tragedien så nær oss i tid. Kanskje framkaller det en høyst berettiget skyldfølelse hos flere enn utøvere av rasistisk vold.

I NORGE BOR DET 280 000 innvandrere, om lag 6 prosent av befolkningen, dobbelt så mange som for 12 år siden. En tredel av dem bor i Oslo. De utgjør 19 prosent av Oslos befolkning. Den registrerte ledigheten blant ikke-vestlige innvandrere er nesten tre ganger så høy som blant den øvrige befolkningen. De er arbeidsledige lenger. Mange har søkt hundrevis av jobber uten å få. Årsakene er mange og sammensatte. Dårlige norskkunnskaper, mangelfull eller lite relevant utdanning, og for lite kjennskap til norsk kultur oppgis hyppigst som forklaringer fra arbeidsgiverhold. Norske utlendingsmyndigheter nøler ikke med å kalle dette vikarierende argumenter. Skepsis og fordommer hos norske personalsjefer er en like god forklaring. Straks det dukker opp et fremmedartet navn i søkerbunken, forblir den i bunken. Eduardo blir betraktet som et gruppemedlem. Edvard som et individ.

VI SOM VAR TIL STEDE på konferansen i Ingeniørenes Hus i går fikk høre vitnesbyrdene til to sivilingeniører som hadde opplevd problemene på kroppen. Den ene, kurderen Zeki Emin, flyktet fra Saddam Hussein i 1988, med en siv.ing.-utdannelse i lomma. Den måtte han pent ta om igjen her, da han ikke maktet å etterkomme kravene fra godkjenningsinstansen om legge fram dokumentasjon - fra Saddams Bagdad - på sin utdannelse. I diktaturet Irak ble han forfulgt som kurder. Her, i demokratiet Norge, ble han diskriminert som utlending. Den andre, Abdel Burkan, også sivilingeniør, har bodd her i sju år uten å få jobb innenfor sitt eget fagfelt. Hvordan han har det? Etter noen år som ufrivillig arbeidsløs føler han seg som en taper. Han har lav selvtillit og en følelse av ikke å bli respektert. Han har økonomiske problemer, høy studiegjeld og manglende pensjonsrettigheter. Han er blitt et offer for samfunnets negative og fordomsfulle mekanismer. I en forskningsrapport laget av Jon Rogstad ved Institutt for samfunnsforskning, er en norsk leder sitert slik: «Når jeg får en perfekt skrevet søknad fra en innvandrer, så vet jeg at han ikke har skrevet den selv, men tvert om at det er en luring jeg har med å gjøre. Hos meg er det sikreste måten å ende nederst i søppelkassa.»

Var det typisk norsk å være god?