Déjà vu i Amerika

Fra i dag er Eva Bratholm på plass som Dagbladets korrespondent i USA. Det er ni år siden hun var NRKs korrespondent i landet, og hun konstaterer at presidenten fortsatt heter George Bush, riktignok med en vesentlig W. i midten, og at de sentrale aktørene er de samme og hovedfienden fortsatt er Saddam Hussein.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet):

MASKINGEVÆR er det blitt betydelig flere av. J.F. Kennedy-flyplassen i New York er forberedt på alt i disse dager. Selv passkontrolløren har tatt månedsskiftet august/september tungt inn over seg. Han ser opp på meg: - Skal du bo her, har du vært bosatt her tidligere ? Ja, svarer jeg prøvende. Han gløtter opp og sier: - Ja, da vet du hva det dreier seg om.

Jo, kanskje... Terrorangrepene i fjor høst har gitt varig men, landets sjel er ikke den samme. Politisk er USA i ferd med bli en sint og ensom ulv. Samtidig er det noe nesten evig uforanderlig med deler av livet i Amerikas forente stater. Flyplassens reklameplakater for telefonselskapet ATT spiller fortsatt på den jevne amerikaners angst for at noen skal snakke fransk i andre enden av telefonlinjen. Som svar tilbyr ATT garantert amerikansk tale - verden over. Mens Europa globaliseres og endrer seg ustoppelig, har USA en evne til å forbli seg selv.

DET ER NI ÅR SIDEN jeg avsluttet en korrespondentperiode i USA, i dag påbegynner jeg en ny. Det har vært tallrike besøk her, men det er noe eget ved å ankomme for å bli. Særlig når hensikten med oppholdet er å følge med, observere, ta en puls og formidle dette.

CNN står på i ankomsthallen. Selvsagt handler det om Irak og om sannsynligheten for et amerikansk angrep. Følelsen av déjà vu kunne ikke vært sterkere.

Som NRK-korrespondent dekket jeg Golfkrigen fra begynnelse til slutt. Jeg kunne snakke i søvne om George Bush, Dick Cheney, Colin Powell, Brent Scowcroft, James Baker, Lawrence Eagleburger og hærføreren Norman Schwarzkopf. For ikke å snakke om Iraks onde mann og diktator: Saddam Hussein.

I dag er det forsyne meg de samme som dominerer debatten og til dels også har makten. Presidenten heter fortsatt George Bush, riktignok tillagt en W. Visepresident er Dick Cheney, utenriksministeren heter Colin Powell, og i debatten har de tidligere nevnte republikanske veteranene dominert fullstendig, denne gangen som skeptikere og motstandere av et væpnet angrep. Hovedfienden er den samme: Saddam Hussein. Også tidsplanen synes å være den samme: Bush senior bygde seg opp til krig mot Saddam rett før et mellomvalg og satte inn angrepet rett etter jul.

FLYKTIGHET preger følelsen av déjà vu. Den er bare et kort, summarisk inntrykk. Under overflaten er situasjonen selvsagt en helt annen. Den helt sentrale forskjellen er at George Bush d.e. hadde ryggdekning både i Kongressen og i FNs sikkerhetsråd. Han sendte sine folk verden rundt for å bygge opp en koalisjon mot Saddam. Særlig de arabiske landene ble viet stor oppmerksomhet. Sønnen gjør intet slikt og begrunner heller ikke nødvendigheten av krig. Hans våpendragere håner skeptikere og motstandere. Visepresident Dick Cheney kalte dem sist mandag «bevisst blinde». Bush senior gikk til krig som en reaksjon på et klassisk «kappe land»-angrep, Saddam hadde marsjert inn i Kuwait og erklært det som Iraks 19. provins. Bush junior vil gå til angrep for å stoppe Saddams evne til å produsere masseødeleggelsesvåpen.

Faren hadde et samlet parti bak seg. Sønnen må se sentrale republikanere rykke ut med advarsler i The New York Times og Washington Post hver dag. Det gjelder ikke bare veteranene fra forrige runde med Saddam, men betydningsfulle skikkelser som senator og Vietnam-veteran Chuck Hagel og majoritetslederen i Huset, Dick Armey.

POWELL OG CHENEY har helt andre roller. Under Golfkrigen var Colin Powell helten, den første svarte general med den overveldende makt som militær doktrine. Hans rolle nå synes å være den moderate, den liberale politikeren som forsøker å snakke haukene i egen administrasjon til fornuft.

Dick Cheney hadde som forsvarsminister ry som en politisk ringrev, en behersket og beregnende Washington-insider. Nå framstår han som en krigshisser med rykte tilsmusset av businesstransaksjoner. Tre hjerteinfarkter og et ønske om å holde seg skjult gjør det ikke bedre.

Saddam Hussein er den samme. Han er en hensynsløs og grusom diktator som holder sitt folk i et jerngrep. Nå er han langt inne i sitt andre tiår i sentrum for den gjenværende supermakts oppmerksomhet. Det skal han ha.