Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Djevelen i detaljene

Forlag og forfatter må snart gi oss lesere trygghet for at de har ordnet opp i kildebruken til «Historien om Norge».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR DET PRISBELØNTE,

bestselgende og kritikerroste fembindsverket «Historien om Norge» relanseres til 2005-jubileet, er det tragisk at vi ikke er ferdige med debattene omkring Karsten Alnæs' kildebruk og sitatpraksis. Alnæs har skrevet tre tusen tekstsider. De følges av hundre sider kildeangivelser med 1300 referanser. Likevel påviste Morgenbladet i fjor at flere kilder var utelatt og enkeltavsnitt såpass direkte sitert fra andre verk at avisa brukte ordet «plagiat». Sånt skal ikke skje, men det kan åpenbart skje. I debatten som fulgte ga forlaget Gyldendal uttrykk for at de ville revidere verket til nyutgivelsen. Da skulle man tro at det beste var å beklage det inntrufne, slikke sine sår og rette det som rettes må.

LIKEVEL VELGER

Gyldendals sjef Geir Mork å gå til omkamp om grunnlaget for kritikken i en lang artikkel i Samtiden. Debatten som fulgte, både her i avisa og i Aftenposten, viser at sårene ikke er leget, unnskyldningene ikke mottatt, forsoningen ikke inntruffet. Gyldendal-sjefen har åpenbart undervurdert de sterke følelsene hos disse i utgangspunktet ansiktsløse kildene. Nå står de fram og vil telles.

Men, som det heter i popsangen: «Sorry seems to be the hardest word.» Mork vil ikke si sorry. Han innrømmer riktignok at deler av kritikken er riktig, og «mottatt med stort alvor». Nettopp, da sier man unnskyld. Historisk forening, som samarbeider med Gyldendal om en revisjon, fastholder at «bøkene inneholder klare tilfeller av avskrift fra andres arbeid uten at leseren blir gjort oppmerksom på dette». Kritikken har ført til nye standarder for historieskrivning i forlaget. Det er jo glimrende. Da fungerer den offentlige debatt. I Norge har vi hatt en svak tradisjon når det gjelder å oppgi kilder. Henvisninger er kjedelige. Da Susan Faludis berømte debattbok «Backlash» ble oversatt til norsk, droppet Aschehoug hele noteapparatet på 80 sider.

MEN GYLDENDAL

-sjefen vil ikke legge ballen død. Derimot går han til angrep på det svakeste ledd i debatten, i dette tilfellet Jon Hustad i Morgenbladet. Hustad stiller med handikap, fordi han selv har slurvet med navn og kilder. Morgenbladet har skandalisert Gyldendal. Nå vil Gyldendal skandalisere Morgenbladet. Hustad slurver, derfor vil ikke Gyldendal beklage at de også slurver. Øye for øye, tann for tann. En populær kampsport, rett ut av de norske kongesagaer. Mork kaller Morgenbladets første artikkel for «angrepet» (et annet ord kunne selvsagt være «avsløringen»). Mork skriver i Samtiden at Morgenbladets artikler er «en ubehagelig blanding av betimelig kritikk, unøyaktigheter og uakseptable metoder». Det er mulig, og en interessant - om enn helt annen - debatt. Det er ikke første gang den som kommenterer keiserens klær, viser seg å være et barn. Men uten Morgenbladets artikler ville vi kanskje ikke fått den offentlige debatten rundt Norge-verket. Man kan mislike formen den fikk, men ikke at problemstillingen ble reist og feilene oppdaget.

GYLDENDAL OFFENTLIGGJØR

nå en rapport fra advokatfirmaet Bull og Co, som har kommet til «den entydige konklusjon at det overhodet ikke er blitt begått noen form for plagiat» fra Alnæs' side. Det er riktig - juridisk sett. Men handler denne saken egentlig om jus? Handler den ikke om etikk og troverdighet? Alle som skriver, vet at vi stjeler, bevisst eller ubevisst. Derfor må vi ha sitatregler å støtte oss til, og profesjonelle lesere til å ta oss i feil. Det forsmedelige for Gyldendal i denne debatten er at den trekker fokus vekk fra alt Alnæs har gjort riktig , fra det enorme kildematerialet han tross alt har håndtert og kreditert. Men du vet hvordan det er - det hjelper ikke om du har ryddet absolutt hele kjøkkenet, hvis du har forlatt huset uten å slå av kokeplata.

KARSTEN ALNÆS'

verk fortjener mange lesere. Det er en kompliment til hans formidlerevne og hans popularitet at kildene hans gjerne vil synliggjøres. Vi som leser, fortjener at feil innrømmes og rettes, slik at det er mulig å hengi seg til lesningens potensielle lykke uten å lure på hvem som har formulert hvilken setning.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media