Dobbeltspill i Stavanger?

I Stavanger Aftenblad er reaksjonene preget av sjokk og vantro. Selv tanken på at overvåkingspolitiet kan ha en saklig grunn til å sikte Stein Viksveen, ble blankt avvist.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En mediebedrift reagerer altså på nøyaktig samme vis som andre bedrifter når en spionanklage slår ned og rammer et menneske man kjenner og har tillit til. Reaksjonen er både sunn og lojal, men nå er det vel heller aldri avslørt en spion som nærmiljøet har utpekt på forhånd. Spionasjens grunnleggende trekk er jo dobbeltspillet mellom tillit og svik. Dette betyr selvsagt ikke at vi har noe grunnlag for å tro at Overvåkingstjenesten har truffet blink med sin siktelse. Flere faktiske omstendigheter rundt Stein Viksveens personlige og pressefaglige historie, kombinert med urovekkende spørsmål ved Overvåkingstjenestens håndtering av saken gir gode argumenter for å møte siktelsen med stor skepsis og kritiske spørsmål.

  • Skepsis og kritiske spørsmål er da også det Overvåkingstjenesten møter etter at spionsiktelsen mot Stein Viksveen ble kjent gjennom hans egen avis. Slik har det slett ikke alltid vært når en mulig spionsak lanseres. Det er fristende å spørre om det offentlige taktomslaget så instinktivt melder seg fordi det gjelder en betrodd journalistkollega. Eller skyldes det at regien og dermed premissene for medienes videre håndtering legges av Stavanger Aftenblad, som med styrke, kløkt og troverdighet stiller seg bak sin medarbeider.
  • Alt dette er sikkert viktig nok, men det sentrale er likevel at jakten på mennesker som arbeidet for en stat som for lengst er nedlagt, får noe uvirkelig over seg. Den kalde krigens uhygge, systemfrykt og politisk-moralske koder er totalt fraværende som bakgrunn for reaksjonene på fredagens mest oppsiktsvekkende sak. Hele det geopolitiske miljøet er et annet enn før Sovjet-imperiets fall, og diskusjonen om Stasi-arkivene har på et litt underlig vis minnet oss om dette.
  • Det mytiske og fryktede spøkelset som sovjetimperiets mektige spionorganisasjoner representerte, eksisterer ikke lenger. Spionasje er det langt fra slutt på, men det Treholt-dommeren Astri S. Rynning med et voldsomt moralsk-politisk patos kalte «et svik mot oss alle», er gått av moten som et ideologisk imperativ i spionkrigen. Det er avgått ved døden sammen med den kalde krigens kamp mellom to konkurrerende samfunnssystemer. Derfor er vår spådom at samfunnstemperaturen vil være lav når Stein Viksveens sak de nærmeste dagene vil prege mediebildet.
  • Vi så det samme da det i fjor høst ble avslørt fem britiske spioner, med den 87 år gamle oldemoren Melita Norwood som den mest celebre. De fem sakene ble henlagt av det tradisjonelt så sikkerhetsfikserte britiske establishment, og etter noen dager var saken død og begravd som diskusjonstema. Den politisk-moralske indignasjonen fantes ikke lenger.
  • Stein Viksveens sak er en helt annen. I motsetning til de fem britene avviser han blankt å ha gjort noe ulovlig gjennom de mange år han som utenriksjournalist har hatt kontakter i ulike europeiske land. Og det er lov å minne om at det er et velkjent fenomen at mange østagenter bevisst rapporterte hjem om samtaler med såkalte konspirative kontakter for å sikre sin egen posisjon og framtid. Alminneligheter ble til hemmeligheter, og journalister har aldri vært den yrkesgruppen det er vanskeligst å be ut på middag. Mange rapporter i de gamle østarkivene gir derfor et fullstendig fortegnet bilde av hvilken kontakt som har foregått, men lest med konspirative briller kan det lett føre til spionmistanke.
  • Overvåkingspolitiet har ikke hatt det direkte lett siden den kalde krigens slutt. Bitterheten etter Furre-saken sitter fortsatt i veggene, og dersom Viksveen-saken er et febrilsk forsøk på omkamp, er det grunn til å være på vakt. Og med saken rundt den ustyrlige fantasten i Kommunaldepartementet, Svein Lamark, i friskt minne, stilles det helt spesielle krav til kvalitet i alle ledd når Politiets overvåkingstjeneste nå innleder en ny spionsak - av alle steder i Stavanger Aftenblad.
  • Det er nå engang en av skjebnens paradoksale narrestreker at Norges første påståtte mediespion er ansatt i en avis som ble igangsatt som et direkte resultat av et avslørt moralsk dobbeltspill. Narrestreken blir ikke mindre av at saken kommer opp det året Stavanger Aftenblad markerer at det er 100 år siden grunnlegger Lars Oftedal døde.