Død på landet

En kan si mye om Karin Julsruds regidebut, men kjedelig blir den aldri.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Karin Julsruds spillefilmdebut er en film av Karin Julsrud, som det så pretensiøst heter i flere og flere filmer. All kritikk må derfor rettes direkte til henne. Selv om film mer enn noen annen kunstform er et resultat av en kollektiv innsats. Vel, vel.

Høtten er ei mørk og innavlet bygd et sted i de dype skoger på Østlandet. Alle vet alt om alle, og fremmede blir møtt med en blanding av hat og mistenksomhet. De fleste kjenner stedet fra lerret og skjerm, heldigvis svært få - hvis noen - fra virkeligheten.

For et halvt år siden ble Høtten hjemsøkt av en tragedie, en 13 år gammel jente ble mishandlet på det groveste og drept. Politiet har ikke klart å løse saken, selv om «alle» vet hvem de skyldige er. Først når en av bygdas unge menn nå blir funnet drept, må det handles: Gjør klar for spesialetterforskeren fra storbyen i Reidar Sørensens skikkelse.

Og gjør klar for det du har sett før i «Mørkets øy», «Weekend» og «Cellofan - med døden til følge», tre nyere norske filmer fra den uhyggelige landsbygda.

I likhet med disse får heller ikke Julsrud sin film til å fungere helt. Grunnen er så åpenbar at det er rart ingen har sett det underveis:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Miljøet, typene, replikkene - ja, hele handlingsforløpet - blir så karikert at en rett og slett ikke kan forvente at publikum skal ta dette på alvor.

Synd, for i bunn ligger åpenbart et seriøst ønske om å si noe fornuftig om kollektiv feighet, fortielse, skyld og sinne.

Dristig

Når alt dette er sagt, hører det også til min plikt å melde at Julsrud er en modig filmskaper. Hun oppviser en misunnelsesverdig dristighet, noe vi ikke har sett for mye av i vår hjemlige filmproduksjon. Fotograferingen i blågrønt/hvitt, signert veteran Philip Øgaard, er flott og skaper sammen med musikken til Magne Furuholmen og Kjetil Bjerkestrand en riktig guffen stemning.

Spillet er jevnt over bra - i den grad skuespillerne har fått noe å spille på. Stig Henrik Hoff utmerker seg som Dwayne, politimannen du ikke tilkaller hvis du er i nød. Når han er på lerretet er det vanskelig å feste blikket på noe annet. Formen bringer tankene til Lars von Trier, innholdet til David Lynch. Det er bra å legge lista høyt og satse friskt, men det blir nærmest umulig å ikke rive i hoppet.

Likevel: Det verste og mest utilgivelige en filmskaper kan gjøre er å kjede sitt publikum. Det gjør aldri manusforfatter Kjetil Indregard (også debutant) og regissør Julsrud. Vi takker for forsøket, og til tross for alle innvendinger gleder vi oss oppriktig til neste fra den kanten. Kanskje noe om Bygde-Norges hevn over Oslo 3-folket? Det ville sannelig være på tide.