RYDDIG HJEM: Fylt med bøker, historiske bilder og diverse effekter., som en kikkert fra første verdenskrig og en Matrosjka-dokke der Ariel Sharon er den største dokka. Så kommer Barak, Netanyahu, Shamir. - Ben Gurion er den minste, han var den som startet det hele, ler Fisk. Foto: Torbjørn Grønning
RYDDIG HJEM: Fylt med bøker, historiske bilder og diverse effekter., som en kikkert fra første verdenskrig og en Matrosjka-dokke der Ariel Sharon er den største dokka. Så kommer Barak, Netanyahu, Shamir. - Ben Gurion er den minste, han var den som startet det hele, ler Fisk. Foto: Torbjørn GrønningVis mer

- Døde barn gjør meg mest sint

Journalistlegenden Robert Fisk (62) viste Dagbladet.no rundt i Beirut.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BEIRUT (Dagbladet): Mens vettskremte palestinske flyktninger gjorde alt for å komme seg ut av flyktningleirene 17. september 1982, gikk Robert Fisk og et fåtall andre journalister inn. Lukten av lik ble raskt påtrengende.

«Kvinner hadde skjørtene dratt helt opp til hoftene og beina spriket, flere barn hadde fått strupen kuttet over, rekker av unge menn var skutt i ryggen etter først å ha blitt stilt opp på rekke.»

Dette er noen av Robert Fisks harmdirrende ord etter det forferdelige åsynet, høsten 1982. Det har blitt mange flere siden.

Søppelstank
26 år etter massakren tar Robert Fisk med Dagbladets medarbeidere til Sabra og Shatila. Det er ikke lenger lik, men søppel som preger de trange smugene. Lukten av dritt er over alt. Robert Fisk er ukomfortabel med situasjonen. Han ikke er sjøl på jobb, men skal bare bli avbildet av Dagbladet.

– Jeg ønsker ikke å framstå som en krigsjunkie. Ei en posør eller en som profitterer på andres elendighet. Palestinerne her bor i kummerlige kår, og det er en skam at de fremdeles gjør det, sier han.

Solfylt eventyr
Robert Fisk har alltid vært ekstremt opptatt av historie og kriger. Som liten gutt brukte han og faren Bill sommerferiene i Frankrike for å se slagmarkene fra første verdenskrig. Fisk leste heller historiebøker enn å spille fotball med jevnaldrende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da han var 12 var framtidsplanen klar: Han skulle bli utenriksreporter, reise verden rundt og få betalt for det.

Fisk begynte som reporter i The Times og ble Belfast-korrespondent. I 1976 lå han på stranda i Portugal, da redaktøren ringte: Avisas Beirut-korrespondent hadde giftet seg, og kona nektet å bo i borgerkrigsherjede Beirut.

– Redaktøren sa: «Det blir et flott eventyr med masse sol». Jeg var 29 år og takket ja. Den første dagen min i Beirut ble leiligheten min truffet av en granat og ødelagt, sier han og tar en slurk av sin gin og tonic.

Stamstedet
Vi sitter på stamstedet til Fisk i Beirut. En brun og enkel italiensk restaurant, langt mindre fancy enn vanlig i Beirut. Mr. Bob, som han gjerne kalles, bestiller sjampinjongsuppe til forrett, som vanlig. Han klarer seg bra på arabisk, likevel med svært utpreget britisk aksent.

– Stakkers gamle Beirut, hun fortjener det ikke, starter han. Tar en slurk av favorittdrinken. Med lokal tonic.

– Jeg tar noen ganger Schweppes tonic hit, ler Fisk.

Det er her, på spagetteriaen, at han med jevne mellomrom samler krefter etter timer, dager, uker og måneder ute i felt. Som Midtøsten-korrespondent drar Fisk helst dit folk flest ikke ville satt sin fot: Afghanistan, Irak, Israel og de palestinske selvstyreområdene.

Å ta en Fisk
«Å ta en Fisk» er et begrep blant journalister.

«Det betyr å ta noen kjappe snarveier. Under krigen i 1982 sa Fisk at han hadde vært på alle sykehus i Sør-Libanon for å finne ut hvor mange som var skadde. Noen tviler på at han gjorde nettopp det», sier en journalist med lang erfaring fra Midtøsten.

Kanskje var han ikke på alle sykehusene. Men Robert Fisk er like fullt den utenriksreporteren i verden som har hatt mest nærkontakt med det krigsherjede kontinentet. Og der går Fisk helst sine egne veier, mens han kommer med knallhard kritikk av journalistkolleger, som han omtaler som fisk hvis historier spres og spises av hverandre. Det vekker misunnelse og harme.

– Mine kilder er folket, de som bor i Libanon, Afghanistan, Irak. Jeg drar dit de drar, hører på dem og lever blant dem. Det jeg opplever her i Midtøsten blir sjelden beskrevet i vestlig media, gjentar han.

Nær døden
I desember 2001 ble han overfalt og nesten drept i grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan. Rasende afghanske flyktninger kastet seg over ham, slo og kastet stein. Enorme masser av blod rant nedover hodet og kroppen. Brillene ble knust og han så ingenting. Men så slo Fisk tilbake.

– Jeg har hatt mye flaks. Jo mer du har vært i krigen, jo større sjanse har du for å bli drept, men Libanon og dets folk har lært meg mye om å overleve.

I 32 år har Robert Fisk jobbet som Midtøsten-korrespondent med base i samme leilighet i Beirut. Verdens mest ettersøkte mann, Osama bin Laden, har Fisk møtt og intervjuet tre ganger.

– Hvorfor jeg har fått snakke med bin Laden? Jeg behandler ham som menneske. De skjønner hva som foregår. Følger nyhetene kontinuerlig, selv om Bush og hans menn ikke tror det, sier han. Og utdyper:

– Det er viktig å skjønne at Taliban ikke kjemper mot amerikanerne. De slåss for å få en rolle i Afghanistan etter at vestlige soldater trekker seg ut. Akkurat som IRA. De kjempet ikke mot britene, men for å få sin del av makten så fort britene trakk seg ut. Nå har de jo det, som Hizbollah her i Libanon, eller Hamas i Palestina.

Historienerd
Historien er hva som holder Mr. Bob levende, og som driver ham. Fisk føler seg som en 29-åring i hodet. Kroppen, øynene og mimikken synes også mye yngre så fort han får snakke eller vise fram ting han brenner for.

I leiligheten hans står den gamle kikkerten pent oppstilt på kommoden. Den ble brukt av en fransk offiser under første verdenskrig. Han var på et krigsskip og skuet mot Libanon. Fisk kikker mest utover med kikkerten, fra balkongen.

Ellers i den svært ryddige leiligheten finner du bøker. Sirlig og ettertenksomt plassert er de alle. En bokhylle er full av hans egne bøker, utgitt på mange ulike språk. På veggene henger håndplukkede bilder fra Libanon, Frankrike og andre viktige historiske steder – og tider. Matrosjka-dukken av Sharon står på kommoden.

Uavhengighetens mann
Mange ganger i uka kommer foredragsforespørsler fra hele verden. 62-åringen kunne økonomisk levd mer enn godt på foredrag og boksalg, men velger altså turer ut i den virkelige verden.

– Jeg tar ikke betalt for foredragene mine. Jeg vil ikke bli rik på andres elendighet, sier Fisk.

Så hopper han raskt:

– Men hvorfor er vi i den muslimske verden? Vi må ut herfra, det er ikke vårt land. Skal det bli noen endring i Midtøsten, må vestlige styrker ut.

– Tror du på et Midtøsten i fred?

– Nei.

I tunge stunder tanker han på, om han visste da, hva han visste nå: Ville han da ha sagt ja til å bli The Times’ korrespondent i Midtøsten?

– Svaret er ja. Jeg ville gjort akkurat det samme om igjen. Det er sterke, forferdelige og grusomme opplevelser langt utover hva jeg hadde forestilt meg. Historier som er viktige å få ut, sier Robert Fisk.

Jobb framfor fritid
Middagen er slutt og Mr. Bob inviterer Dagbladet hjem til leiligheten, med balkong og fantastisk utsikt over Libanons kyst og havet. Han vinker ved cornichen i Beirut, på jakt etter taxi, og ser mest ut som en pensjonert bestefar. Idet du ser ham hoppe inn i drosja, snakkende og veivende på arabisk med sjåføren, ser du at Fisk er langt fra å pensjonere seg.

– Hei, hvor er du fra? sier Fisk.

– Beirut, svarer sjåføren, litt oppgitt.

– Ja, det vet jeg jo, men fra hvor? ler Fisk før han og sjåføren fortsetter praten. På arabisk, må vite.

Det er her, ute blant folket, i hverdagslivet, han får historiene sine. Stemningen.

Vel installert på balkongen i leiligheten hans, starter uværet. Lynet deler den mørke himmelen i to. Sekunder etter drønner det infernalsk. Igjen og igjen.

– Fantastisk, er det ikke? Sånn er det her hver høst, ler Robert Fisk fra sin sofa med utsikt.

Han er 62 år. Venner oppfordrer ham til å roe ned tempoet. Kanskje også avslutte de risikofylte turene i krig og nød.

– He-he, de sier det er på tide å slappe av. Men å være her er som å lese en storslått tragedie. Du skal bare avslutte kapittelet, men så må du lese neste og neste. Du klarer ikke å legge ned boka, for du vil vite hva som skjer, forklarer Robert Fisk.

Robert Fisk,

MANNEN I FELTEN: Robert Fisk har jobbet som Midtøsten-korrespondent med base i Beirut de siste 32 årene. Ingen annen vestlig journalist har så lang fartstid i regionen. Her er Fisk i flyktningeleirene Sabra og Shatila i Beirut. Foto: Torbjørn Grønning
MANNEN I FELTEN: Robert Fisk har jobbet som Midtøsten-korrespondent med base i Beirut de siste 32 årene. Ingen annen vestlig journalist har så lang fartstid i regionen. Her er Fisk i flyktningeleirene Sabra og Shatila i Beirut. Foto: Torbjørn Grønning Vis mer