Dagbok fra Kyiv:

- Døden er her fortsatt

Da kortesjen med biler med liket av Kyiv-aktivisten Roman Ratusjnyj passerte gjennom gatene, skjønte jeg at det gamle livet aldri kommer tilbake, skriver Denys Martynov.

KNELTE: Flere mennesker gikk ned på kne da likbilen med den 25-årige Roman Ratusjnyj kjørte gjennom gatene i Kyiv. Foto: Ukrinform/Shutterstock/NTB.
KNELTE: Flere mennesker gikk ned på kne da likbilen med den 25-årige Roman Ratusjnyj kjørte gjennom gatene i Kyiv. Foto: Ukrinform/Shutterstock/NTB. Vis mer
Publisert

Jeg ble forelsket i Kyiv ved første blikk. Jeg kom hit for første gang for 25 år siden. Jeg likte alt i byen – fra dens enorme størrelse til den underjordiske metroen, fra brede avenyer til de store, grønne parkene. Og, selvfølgelig, friheten tiltrakk meg mest av alt i Kyiv. Ytringsfrihet, frihet til å være seg selv, frihet til å være hvem du vil.

Frihet, balanse og nedlatenhet overfor besøkende ble motivet for å flytte hit en dag. Og i 2005, seks måneder etter den oransje revolusjonen, flyttet jeg for å bo fra det sørlige Kherson til hovedstaden Kiev.

INTERVJU: Russlands utenriksminister Sergej Lavrov sier i intervju med BBC at Russland ikke skammer seg over invasjonen av Ukraina. Video: BBC Vis mer

Flyttet rundt i Kyiv

Før jeg dro til Spania, bodde jeg i Kyiv i ni år. Jeg flyttet rundt og leide leilighet i flere deler av byen – det var en måte å reise rundt i byen på. Jeg bodde noen titalls meter fra den vakreste kirken i byen – Andriivska, en bygning som tilhørte klosteret for mer enn hundre år siden. Jeg bodde i et hus som ble bygget under Stalin-tiden, ved siden av det sentrale universitetet i Ukraina og den gamle botaniske hagen. Jeg bodde i de sovende distriktene på høyre bredd av elva og i sovjetiske høyhus på venstre bredd.

Umulig å ikke elske Kyiv

Jeg besøkte Kyivs mest avsidesliggende og farligste områder, reiste rundt i byen flere ganger på sykkel og besøkte hundrevis av gater. Jeg møtte mange forskjellige og spennende mennesker. Jeg hadde ingen sjanse til å ikke elske Kyiv. Og jeg har alltid trodd det var gjensidig. Etter sju år i Spania savnet jeg Kyiv mye.

Denys Martinov skriver dagbok fra Kyiv.
Denys Martinov skriver dagbok fra Kyiv. Vis mer

Da jeg kom tilbake til byen for et år siden, kjente jeg ikke igjen noen gater. Det var kommet opp mange nye bygårder og blokker som ikke hadde vært der tidligere. Men til tross for dette, selv om byen var folketom under pandemien, var det fortsatt den samme elskede byen Kyiv.

Kan ikke rømme fra tanker om krig

Krigen forandret alt. De farligste områdene i byen var de som var nærmest frontlinjen og rundt regjeringskvartalet. Med portforbudet forsvant muligheten til å gå rundt i byen om natta. Med sommerens ankomst kom ikke fritidsbåter tilbake til Dnepr. Å gå til skogs for en piknik i helga er ikke lenger mulig – det er fortsatt fare for miner. Trendy restauranter og hipsterkafeer er igjen overfylte med mennesker, som før krigen, men selv de gladeste gjestene kan ikke rømme fra tanker om krigen.

Døden er her fortsatt

Med begynnelsen av krigen kom døden tilbake til Kyiv. Sist gang hun gikk gjennom bygatene var i 2014 under Verdighetsrevolusjonen. Så endret de første kistene på Maidanplassen historiens gang – skremt av trusselen om et væpnet opprør flyktet president Janukovitsj fra hovedstaden og landet. Nå, i juni 2022, er det flere dødsfall i Kyiv. I begynnelsen av krigen var døden mer merkbar – mennesker døde under beskytning i byen og tragedien utspilte seg noen kilometer fra Kyiv i Bucha og Irpin. Døden er ikke så synlig nå, men den er her fortsatt.

Roman Ratusjnyj

På torsdag, ved en av gatene – Protasiv Yar – passerte en kortesje med biler med liket av Kyiv-aktivisten Roman Ratusjnyj. Han var nesten 25 år gammel. Han var 17 helt i begynnelsen av «Verdighetsrevolusjonen» da Janukovitsjs politimenn banket han opp. Da begynte revolusjonen. Roman viet de siste åra av sitt liv til aktivisme og kampen mot ulovlig bygging i området rundt denne Protasiv Yar-gata. Han klarte å forsvare skogområdet.

Med starten på en fullskala invasjon dro Roman Ratusjnyj inn til fronten. Han ble drept i en aksjon nær Izyum, i Donbas, der krigens skjebne og framtida til Ukraina avgjøres i disse dager. Han døde der så jeg kunne fortsette å leve mitt nesten hverdagslige liv her i Kyiv, vekk fra den virkelige krigen. Jeg kjente ikke Roman personlig, men for mange år siden kjente jeg faren hans, som ikke var mye eldre enn meg.

I dag minner dødsfallet til sønnen hans, som passerte gjennom gatene i Kyiv forbi knelende ukrainere, meg om at det gamle livet og det gamle Kyiv aldri vil komme tilbake.

Oversatt og tilrettelagt av Henning Lillegård.

Krigen i Ukraina

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer