Døden går på kafé

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

THEATERCAFEEN i juli har i hundre år vært en doven affære. En håndfull turister med nesa i en guidebok, noen gjenglemte ektemenn med stekt makrell og en øl, samt et florlett lag av stamgjester som aldri reiser langt fra stedet de bare kaller TC. Tradisjonen er nå feid tilside. Denne rapportør har oppsøkt virkeligheten og sett revolusjonen med egne øyne. Klokka 21.00 inntok en diskjockey kledd i turkis og rosa sin plass rett under musikktribunen. Lyset var dempet til gravkammernivå da de digitale rytmene dunket ut over det tomme lokalet. Det var nesten så man kunne se at historiens kulturhelter i restaurantens portrettgalleri døde en gang til. Et nytt laserlys kastet blå, sterile stråler over to struttende blomsteroppsatser med bølgeformede plastpinner som har erstattet stoler og bord i kafeens sentralområde. Selv skipsreder John Fredriksen berømte skanse, «Kharg Island», var fjernet. I det nye tomrommet er det meningen at gjestene skal «mingle», kanskje ta et dansetrinn eller to. Det hele føltes like virkelig som striptease i Nidarosdomen eller tyrefekting på et møte i Dyrebeskyttelsen.

AT EN RESTAURANT endrer stil, miljø eller meny når sjelden lenger enn til spaltene for mat og drikke. Dessuten er det ennå liv i glørne etter noen hundre år med sur pietisme. Fest er farlig. Derfor fikk vi villnisset av underlige skjenkebestemmelser, slipstvangen og spiseplikten. Moro skal ikke være gøy. Slik er det blitt at vi bare unntaksvis hyller våre skjenke- og spisesteder, enda alle tenkende mennesker vet at de er blant betingelsene for levende bysamfunn. Bevis for det finnes over hele landet. På Nøden pub i Honningsvåg finner du et unikt galleri av særpregede, ekte mennesker. Skarven i Tromsø tar vare på både nordnorsk mat og den gode samtalen. I Bergen er steder som Holbergstuen og Wesselstuen bærere av en kontinuitet som strekker seg tilbake til hansatida. Selv Stavanger med sine lave trehus og sine lavkirkelige verdier, har fått et bredt og eksotisk uteliv. Menneskelig fellesskap krever mange typer møteplasser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SOM HISTORISK og kulturell møteplass er Theatercafeen unik i vårt land. Som en av de siste wienerkafeene i Europa, har den også internasjonalt ry. I 1984 ble stedet med buetaket og søylene utnevnt av New York Times til en av verdens mest berømte kafeer. I nøyaktig hundre år har samme familie med tre generasjoner kvinnelige ledere drevet restauranten og Hotell Continental gjennom lyse og mørke tider. Det meste av tida har den originale grunntanken styrt driften: Gjestene skal få kvalitet til god pris, det skal være stil, men ikke stivt, avvikere og originaler skal være velkomne, stemningen skal være høy, men under kontroll. Det virket. Theatercafeen rev hegemoniet fra berømte Grand og ga det aldri fra seg. Det særpregede lokalet ble favorittstedet for forfattere, skuespillere, billedkunstnere og journalister. Men også for mennesker med penger, posisjon og verdipapirer. For alle som ønsket litt mer av livet enn trikken hjem.

MANGE AV DEM henger på veggene i det som er landets fornemste portrettgalleri: Knut Hamsun, Erik Bye, Ludvig Karsten, Edvard Munch, Hermann Wildenvey, Kåre Tveter, Arne Norheim, Arne Hestenes og Arve Tellefsen, for å nevne noen. Det var ved et bord på TC at Jens Bjørneboe ga bort hele familiens husholdningsbudsjett for å finansiere Vietnambevegelsen. Og like ved at litteraten Ernst Sørensen sa at en nykommer kunne sitter ned hvis han hentet en elektrisk stol. Motstandsmannen Lauritz Sand – ofte omtalt som krigens mest torturerte nordmann – hadde sitt siste måltid i frihet på Theatercafeen. Uheldigvis var det med en kvinnelig angiver og han ble arrestert samme kveld. I vår tid huskes Kåre Valebrokks årlige lutefiskmaraton og skispreder Fredriksens sjøslag. Her likte også min grandtante Gudrun seg. De siste ti årene av sitt liv veide hun like mye som en spurv og pensjonen var også av småfuglformat. Men i den grønne silkekjolen, med død rev med glassøyne rundt halsen, fikk hun rødfarge i kinnene av å være på kafe med en tekopp. Det var altså plass til mange mennesketyper og mange liv i denne kafeen.

I TIÅR ETTER TIÅR var Theatercafeen en pengemaskin, men det har snudd. Tall fra Regnskapsregistret viser et underskudd på nesten 14 mill. i 2007 og 4.2 mill i 2008. Eiere og fagorganiserte har ført lange rettsprosesser. Kvaliteten på maten har falt og husmannskosten er tatt av menyen. Sommerens eksperiment med musikk på boks og diskjockey, reiser spørsmål om hva som vil komme. Det er da jeg tenker på valsekongen Reidar Thommesen som spilte på Theatercafeen til han døde 96 år gammel. Hadde Thommessen hørt rytmeboksens kontrollerte kulde, tror jeg han ville inntatt musikkbalkongen i et rasende klyv, brukket et bein av flygelet og smadret både diskjockeyen og hans elektronikk.