Døden i telefonen

LILLESTRØM (Dagbladet): Hvem ringte Oddrun Kvam på Opplysningen i Lærdal for å avverge drapene på Orderud gård?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Eller var det ikke det som var meningen? Var ikke han som ringte klar over at kvinnen på Opplysningen automatisk fikk telefonnummeret hans opp på skjermen og kunne varsle? Eller satset han på at ingen ved sine fulle fem ville tro et ord av det han sa? Var det kanskje derfor han sa at «ingen i ettertid ville tro det var han som hadde gjort det»? Orderud-saken er for mange ennå en gåte, og 180-sporet gir den en ekstra dimensjon av mystikk.

ODDRUN KVAM har sikkert hatt søvnløse netter over at hun ikke varslet om denne merkelige telefonen i midten av mai 1999, men hvem ville ha trodd henne? Selv ikke en avisredaksjon i «blodtåka» ville vel ha drømt om å sjekke et tips om et planlagt trippeldrap. Tipslappen ville ikke eng ang blitt skrevet ut. Det er ganske enkelt for utrolig at noen varsler om et trippeldrap de selv står bak. Men så viste det seg at saken var mer utrolig enn samtalen.

INGEN ER I TVIL om at teleekspeditør Oddrun Kvam forteller sannheten. At det virkelig var en godt voksen mann med østlandsdialekt som kalte Anne Orderud Paust «bikkje, merr og tispe». At han nevnte navnet Marie, og sa at alle tre måtte dø. Det må ha vært en med inngående kjennskap til familien, og selv om ikke gårdskonflikten ble nevnt, må han også ha visst om den. Og hva betyr det at han sa han kanskje skulle ringe sin mor når hun kom hjem? For hun ventet ikke å få telefon fra ham, sa han. I retten har vi hørt Per Orderud fortelle at han flere ganger løftet telefonrøret for å ringe mor, men at det aldri ble noe av.

MEN POLITIET mener telefonen kom fra Kristin Kirkemo Haukelands barndomshjem i Svaleveien 3 i Oslo den 12. mai kl 11.34. Akkurat da kan ikke Per Orderud ha vært der. Da hadde han ikke rukket hjem til Orderud gård og tatt en annen telefon han vitnefast tok. 180-sporet førte til den mest omfattende telefonsjekk norsk politi noen gang har foretatt, og selv om de mener de har funnet 180-telefonen, kan de ikke peke ut 180-mannen. Det er andre elektroniske telefonspor som gir Per Orderud problemer. Fra 12. desember 1998 til 12. juni 1999 er det registrert 36 telefonsamtaler og tekstmeldinger mellom ham og Lars Grønnerød. En mann han, sier han, knapt kjente.

TELEFONUTSKRIFTENE underbygger Lars Grønnerøds forklaringer om hvor han var når han sier han møtte Per. Per benekter at han noen gang møtte Lars ved Ringnes bryggeri i Oslo 11. mars 1999, men de elektroniske sporene av tekstmeldinger viser at i alle fall mobiltelefonene deres var i bevegelse og til slutt i samme område. «Postmannen ringer alltid to ganger» var tittelen på James Cains thriller. I thrilleren om Orderud er det ringt til sammen 38044 ganger.