Døden på kreditt

Vi har glemt å tenke langsiktig. I økende grad splitter vi samfunnet opp i fragmenter og delmål. Dette er vår farligste svakhet i kampen mot terrorismen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN SOM PLANTER

et grantre må vente i 50 år før tømmeret kan felles. Den som handler i valutamarkedet kjenner resultatet etter sekunder eller minutter. Overalt i vestlige samfunn splittes virkelighet og virksomhet opp i kortere tidsbiter, spesialiserte prosesser og forventninger om raske resultater. Langsiktighet, helhet og bredde er blitt gammelmodige verdier som i beste fall møtes med et gjesp, men oftere med forakt. Problemet er at kortsiktighet og fragmentering angriper kjernen i den vestlige sivilisasjonens dynamikk. Sunn tvil, åpenhet, kritikk og etterprøving er drivkrefter som har skapt stor vitenskap, økonomisk framgang og politisk makt. Men uten langsiktighet i utvikling og vilje til å dele godene, bærer dette systemet i seg kimen til sin egen undergang. Terrorister venter ikke på neste kvartalsregnskap eller valget om et år. De har et annet perspektiv med sterke historiske og religiøse elementer. Terrorister kaster ikke bare bomber, de planter også trær.

ALLE VET

at vi har mer fritid enn noensinne, men også mindre tid. Vi er på vei mot et livsløp splittet i tre like lengder: Utdannelse, arbeidsliv, pensjon. Men rundt oss blir virkeligheten stadig mer kortsiktig og fragmentert. En gang måtte du vente en måned på resultatet i Pengelotteriet. Nå er det Lotto-trekning på skjermen hver uke og de enarmede bandittene på supermarkedet lopper deg på minutter. I næringslivet og på aksjemarkedet er månedlige økonomiske nøkkeltall og kvartalsregnskaper avgjørende for verdienes tilstand. Innenfor vitenskapen blir forskningen stadig mer spesialisert og sammenhengen med helheten svekket. Hadde Kant eller Spinoza dukket opp på Blindern, BI eller NTNU, ville de trolig blitt tvangsinnlagt.

DENNE MÅLSTYRINGEN

har også nådd politikken og mediene som gjensidig pisker hverandre framover. Både den norske embetsmannsstaten, Venstrestaten og Arbeiderpartistaten hadde store prosjekter som krevde strategisk tenkning og langsiktighet. I den norske markedsstaten er det et hovedpoeng å ikke ha noen nasjonal strategi, men bare legge forholdene til rette for private aktører som deretter omformer samfunnet. Det reduserer de politiske institusjonene til kontrollorganer og politikerne til markører i medienes utspillsjournalistikk. Resultatet er overskudd på sterke meninger tilpasset denne ukes tema, og underskudd på politisk handling.

TENDENSEN FORSTERKES

av medienes utvikling der ny teknologi og økonomiske krav bidrar til å uniformere nyhetsbildet. Nyhetsdekningen i vestlige medier beveger seg nå sidelengs i en endeløs repetisjon av identisk informasjon i ulik innpakning. Fellesnyhetene er blitt billige, journalistene dyrere og informatørenes kildemakt sterkere. I sum gir dette en situasjon hvor politikerne har gitt fra seg styringen, mediene setter en forutsigbar dagsorden mens næringslivet jager neste månedsresultat. I en viss forstand - dvs. når det gjelder årsakssammenheng - hadde Gro Harlem Brundtland rett da hun sa at alt henger sammen med alt. Men ellers er tendensen atomisering: Ikke én verden, men stadig flere og mindre. Det er et sviende paradoks når de virkelig store problemene langt fra er kortsiktige, private eller markedstilpasset. Det er nok å nevne ressursplyndring, befolkningseksplosjon, klimapolitikk og terrorisme. For å låne et begrep fra den franske undergangsforfatteren Louis-Ferdinand Céline: Dette er døden på kreditt.

EN RASJONALITET

om ikke strekker seg lenger enn til neste TV-debatt, neste valg eller kvartalsregnskap, kan i lengden ikke regne med å overleve. Den som tror terrorisme og religiøs ekstremisme bare kan bekjempes med å gi ild, er i beste fall naiv. I verste fall bidrar det til at brannen brer seg og ikke kommer under kontroll. Terrorister kan vente i femti år på å få viljen sin.

DET ER BLITT

sagt at Vestens viktigste bidrag til historien ikke er troen, men tvilen. Men tvilen er et redskap, ikke et mål. Rettigheter og demokratiske institusjoner er byggverk som skal ta vare på ulikheter, motstridende syn og skapende åpenhet. Dette er det beste vi har. Skal det overleve, må viljen strekke seg lenger enn til solnedgangen.