Dødens audition

Valget sto mellom Anna fra Brjansk, Ganna fra Ukraina, Vera for Moldova, og sju andre kvinner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Neida, Dagbladets korresponedent har ikke vært på horehus. Dette handler om noe mye alvorligere, det handler om døden og om dødspleie i et samfunn som ikke likner alt for mye på det norske. For selv om vi i prinsippet alle er like, stilt overfor døden, så er det noen som også her er likere enn andre, for å vri på George Orwells bilde på forråtnelsen av moralen i det totalitære samfunn.

EN NÆR BEKJENT har en mor som er alvorlig syk, trenger pleie 24 timer i døgnet, og som ikke har alt for lang tid igjen å leve. I Russland er dødspleie et ukjent begrep. Gjennom det offentlige kan døende mennesker, hvis de er heldige, få et tilbud om å ligge på enorme sykesaler som ofte er skitne, der man gjerne mangler medisiner, og der mange mennesker til enhver tid hyler av smerte. Man stues rett og slett bort for å dø i et smertens galehus.

I RUSSLAND, som i Norge, er dette en tilværelse man nødig vil ha for sine nærmeste. Derfor var Elena glad for at hun til slutt fant en kvinne som kunne pleie sin mor gjennom et arbeidsformidlingsbyrå. Men prosessen var opprivende:-  Vet du hva. Jeg kom til et kontor der de hadde stilt opp ti kvinner. De presenterte seg, fortalte om sin bakgrunn og sin utdannelse. De smilte, var hyggelige og gjorde sitt for å stråle av tillit. Der sto jeg, og skulle velge hvem som skulle pleie mamma, og de konkurrerte om min gunst, sier Elena. Hun var sjokkert over dette møtet med dødens audition. Elena valgte den hun følte smurte minst tjukt på. Det ble Anna fra Brjansk i Hviterussland.

Artikkelen fortsetter under annonsen

BORTSETT FRA å handle om Elenas mor, så handler denne historien om to viktige trekk ved det russiske samfunnet. Det ene er at det i et samfunn som i Sovjettida hadde et bedre helsestell enn mange andre land, så er helsevesenet redusert til fattigklinikker uten at et privat alternativ er bygget opp. Joda, det finnes private klinikker på et høyt profesjesjonelt nivå, med alt moderne utstyr, der man kan gjøre alle slags kirurgiske inngrep. Men ingen har ennå oppdaget at det i den russiske middelklasse er et marked for behandling av døende. Til tross for iherdig leting har ikke Elena funnet noen smerteklinikk. De som har råd til det, og ikke har anledning til å stelle sine egne, må derfor leie private løsninger, som Anna fra Brjansk.

DET ANDRE ved denne historien er hvorfor den erfarne sykepleieren Anna fra Brjansk kommer til en by som St. Petersburg, og velger å stelle Elenas mor. Selv i en \'rik\' by som denne tjener en sykepleier bare halvparten av de rundt 3000 kronene i måneden som Anna tjener på å pleie Elenas mor. I Hviterussland vil Anna tjene mye mindre. Hun er altså en del av den bølgen av arbeidsmigrasjon som fyller opp Russlands storbyer med arbeidskraft fra andre og mye fattigere land og steder. Og Ganna fra Ukraina, Vera fra Moldova, og de sju andre kvinnene, de må vente på neste sjanse, og en ny runde med dødens audition.