Dødens fengsel

SCO PAULO (Dagbladet): Dobbeltmorderen Claudio Sanchez (46) legger forsiktig forbindinger på de forbrente, væskende hendene til en mentalt syk medfange. Fangen har satt fyr på seg selv i isolat.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi er på sykestua i Latin-Amerikas største og mest beryktede fengsel, Carandiru i Santana-distriktet i Sco Paulo.

Skrik og salmer

Nesten 7000 sonings- og varetektsfanger er innesperret i dette gigantiske forværelset til undergang og død.

Å gå inn i Carandiru er som å gå ut av virkeligheten. Skrikene fra mentalt syke fanger blander seg med salmesangen fra et lite, evangelisk kapell.

- De gale vet at hvis de kommer til et mentalsykehus, så slipper de aldri ut igjen. De foretrekker å være her, sier skrankeadvokaten og politikeren Luiz Eduardo Greenhalgh, som følger med oss rundt i fengselet.

Dobbeltmorderen Sanchez er blitt en dyktig sykepleier i løpet av de 11 årene han har vært i Carandiru.

Problemet er bare at han skulle ha vært løslatt på prøve for lang tid siden. Men Sanchez har ingen advokat som kan hjelpe til med papirene.

- Før jeg slipper ut, skal jeg lære opp noen til å gjøre dette arbeidet, sier han. Sanchez arbeider alene.

Tuberkulose

En tuberkuloseepidemi herjer fengselets avdeling 7. Vi går forbi et isolat med 100 tuberkulosesyke fanger. Tuberkulose, hiv/aids og skuddskader er de vanligste plagene blant de innsatte.

José Santos de Jesus (58), narkolanger og baptist, har i to år sittet bøyd over en bibel på cella si og ventet på å bli operert. Han har utlagt tarm.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Adalberto Balcasse (39) sitter i rullestol. Han ble slått til krøpling av andre fanger. Dalercio (21) er født uten armer og bein. Moni (27) har epilepsi.

- Vi må hjelpe hverandre. Særlig må vi hjelpe Dalercio. Han kan ikke greie seg selv. Hvis vi ikke hjelper hverandre, kommer vi til å dø, sier Moni alvorlig.

- De siste ni månedene er 28 fanger myrdet inne i fengselet. Drapsvåpnene er nesten uten unntak lange kniver som er smidd av jerngitrene, forklarer fengselsdirektør Mauricio Gluarnieri.

- Med tanke på fangenes bakgrunn og drapsstatistikken ellers i samfunnet, er ikke dette så mye. Det er ofte bråk utenfor murene som gjøres opp her inne, sier Gluarnieri.

Den dagen vi besøker Carandiru, er stemningen blant fangene eksplosiv. En rømningstunnel er funnet. De 1808 fangene på avdeling 9, den verste og mest overfylte avdelingen, er holdt konstant innesperret i over 48 timer.

111 fanger skutt

På denne avdelingen ble 111 fanger skutt og drept av politiet under et fangeopprør i oktober 1992.

Skrittene våre i korridoren får først én, så noen flere, og til slutt mange hundre fanger til å skrike fra cellene: - Slipp oss ut! Vi vil ut!

Men på mønstercelle nummer 9246-E er det rolig.

- Det er egentlig tøffere å være utenfor fengselet enn å være innesperret, sier Anderson Fereira (40), lederen for de åtte fangene på cella. I 22 år greide den tidligere gategutten å holde seg borte fra kriminalitet. Men etter den økonomiske krisen mistet han jobben som mekaniker, og begikk et ran for å greie avdragene på huset. Under arrestasjonen ble han skutt i magen.

- Carandiru er for stort. Det sier seg selv at vi ikke kan drive rehabilitering her. Vår oppgave er å beskytte samfunnet mot de innsatte. Dette fengselet er som et universitet for kriminelle. De kommer inn med grunnleggende ferdigheter og ut med et diplom som gjør dem til fullblods kriminelle, sier fengselsdirektør Gluarnieri.

Fangene er sterkt utsatt for voldtekt og overgrep fra andre innsatte.

- Men den seksuelle volden har minsket kraftig etter at det ble tillatt med intime besøk, sier fangevokterne Paulo Braga og Alescandro Camargo.

Møtene med koner og kjærester skjer inne i telt i luftegården. Den som ikke respekterer disse private møtene, blir skamslått eller drept.

For fangene i Carandiru er framtida uten håp.

- Under militærdiktaturet var de politiske avvikerne statens fiender. Situasjonen er naturligvis blitt bedre. Men volden og menneskerettskrenkelsene fortsetter basert på samme filosofi. Nå er det de svarte, de fattige og de prostituerte som er statens interne fiender, sier advokat Greenhalgh.

TENTE PÅ SELV: Helseforholdene er elendige i Latin-Amerikas største fengsel.