Dødens handelsmenn

Pågår det egentlig en krig mot terror? Våpenleveranser til terrorister, geriljagrupper og tvilsomme regimer fortsetter som før. Krig mot terror bør handle om mer enn å få tak i bin Laden eller å avsløre nettverk av militante islamister. Viktigere er selvsagt årsakene til ekstremismens fremvekst samt å kontrollere våpenhandelen som muliggjør den omfattende voldsbruken mot sivile som pågår mange steder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Krig mot terror bør handle om mer enn å få tak i bin Laden eller å avsløre nettverk av militante islamister. Viktigere er selvsagt årsakene til ekstremismens fremvekst samt å kontrollere våpenhandelen som muliggjør den omfattende voldsbruken mot sivile som pågår mange steder.

Etter 11. september het det også at krigen mot terror ville være langvarig og skulle kjempes på mange fronter. Dette ledet mange til å tro at innsatsen ikke bare ville komme i form av aksjoner mot eksisterende terrornettverk, men også skulle handle om det som ligger forut for voldsbruk.

Det vil si fattigdommen som fremdyrker ekstreme politiske uttrykk, men ikke minst også våpenhandelen som gir enhver ekstremist mulighet til å bevæpne seg.

Disse perspektivene ble imidlertid raskt overdøvet av bombedrønnene fra Afghanistan. Mer tragisk er det naturligvis at mennesker over hele verden til daglig utsettes for terror og krigføring, uten at dette blir tatt spesielt alvorlig - med mindre det rammer vestlige land direkte.

Det er forunderlig at det er konsekvensene av noe som nå bekjempes, mens årsaker til og strukturer som muliggjør terror er glemt allerede.

Blodig

Den sentrale faktoren som muliggjør terrorisme og borgerkriger i svake stater, er den relativt ukontrollerte globale våpenhandelen. Internasjonale våpenhandlere har ikke tilhold i leirhytter i Afghanistan. De bor snarere bekvemmelig i Europa, også i Norge, for den saks skyld.

Herfra arrangerer de våpenhandel mellom parter andre steder, mens de selv befinner seg på trygg avstand utenfor det juridiske området der eventuelle forbrytelser fysisk foregår. Dermed kan disse dødens handelsmenn drive sine forretninger uten forstyrrende inngrep fra noen myndigheter.

I den senere tid har navnet Victor Bout blitt mye omtalt. Bout har i en årrekke levert våpen til blant andre opprørere i Sierra Leone, samt hutuer og tutsier i Rwanda, for å nevne noen. Bare i den sistnevnte konflikten ble over en million mennesker drept. Det absurde er at våpnene som ble brukt i disse massakrene med enkle grep kunne ha vært forhindret fra å finne veien til slagmarkene. Bouts virksomhet har vært kjent i en årrekke, men først etter 11. september kom Bout i søkelyset, siden han også har levert våpen til Taliban og al-Qaida.

Manglene

Fenomenet Victor Bout illustrerer manglene i den påståtte krigen mot terror. Bout og mange andre forsyner krigerbander og røverstater med våpen av ymse slag, ofte med vestlig etterretnings vitende. Kundene finansierer gjerne sine kjøp med narkotika eller diamanter.

Nesten ingen land har regelverk for kontroll av våpenhandlere og deres formidling av våpen til den som måtte kunne betale. Aktivitetene deres fortsetter som før, selv midt i den såkalte «krigen mot terror».

Det har vært få forsøk på å regulere denne blodige bransjen. Forhandlingene om FNs våpenprotokoll i fjor var et hederlig unntak. Her gjorde imidlertid Kina, Russland og USA sitt beste for å få protokollen så vag som mulig i forhold til våpenhandlere. Det slette motivet var at de selv benyttet slike mellommenn til levering av våpen til diverse grupper og stater. Derfor er bransjen stadig i stor grad unndratt fra kontroll, mens tusener drepes i konflikter som kunne vært avgrenset eller unngått.

Bekjempe

Under den kalde krigen fikk de fleste som hevdet å bekjempe kommunisme tilgang på våpen fra USA, mens kommunistiske stater og grupper fikk våpen fra Sovjetunionen.

I dag får alle som hevder å bekjempe terrorisme denne samme tilgangen. De som vil ha, får. Historien viser med all tydelighet at våpnene til slutt like gjerne havner i hendene på dem som utfører vold mot sivile som i hendene på dem som bekjemper det.

USAs våpenleveranser til ulike grupper i Afghanistan på åttitallet er et av utallige eksempler på at våpen gjerne brukes til noe annet enn det de er tiltenkt. Våpnene var tiltenkt kamp mot Sovjetunionen, men brukes nå i kamp mot amerikanske styrker i landet. Samtidig kan de stater og grupper som ikke får kjøpe våpen direkte, ty til de omtalte mellommennene for å få de våpen og det utstyr de måtte ønske seg.

Så lenge aktørene i denne dødsbransjen får fortsette som før, er det nærliggende å spørre om det egentlig foregår en krig mot terror.

Det virker snarere som om krigen mot terror er en krig mot et utvalg terrorister, ikke en krig mot terrorisme som sådan.

Det vil vi nok angre neste gang vi får kruttslam på ermet.