Dødens korridor

GVTEBORG (Dagbladet): Korridoren på Sahlgrenska sjukhuset er et vitnesbyrd om en ufattelig tragedie. Gråtkvalte foreldre og søsken får dødens budskap. Andre pårørende kan la gledestårene flomme. Deres egne sønner og døtre lever.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DØD OG FORTVILELSE: Pårørende og venner kom til Sahlgrenska Universitetssjukhuset i går for å få beskjed. Noen fikk gledesbudskap: deres kjøre levde. Andre fikk dødsbudskapet.

Klokka er passert 13.00 med noen få minutter, stedet er foajeen og korridoren i første etasje på Sahlgrenska Universitetssjukhuset i Göteborg.

Vel 37 timer etter brannkatastrofen på Hisingen, hvor 60 tenåringer mistet livet.

Lavmælte polititjenestemenn i uniform holder seg i bakgrunnen, prester og diakoner forsøker etter fattig evne å trøste, og det medisinske støtteapparatet med leger og sykepleiere tar hånd om fortvilelsen og prøver å roe de fortvilte.

Stemningen er nærmest elektrisk. Uhyggelig og ufattelig.
De som oppholder seg i korridoren og de som kommer til, vet at de skal få beskjed. Enten det krystallklare svaret:

- Dessverre, deres sønn er død.

Eller så kommer de befriende ordene:

- Jo, hun ligger til observasjon, hun kommer til å bli helt frisk igjen.

Så nådeløs er virkeligheten i dødens korridor på Sahlgrenska Universitetssjukhuset i Göteborg.

Sorg

Somaliere med palestinaskjerf over hodet og store joggesko på beina står side om side med eksjugoslaver, svenske pårørende og andre etniske grupper, hver for seg lar de tårene renne.

Plutselig kommer en liten, tykkfallen kvinne med armene febrilsk slått ut, som en bønn til høyere makter, hun roper:
- Nei, nei, det kan ikke være mulig, før hun knekker sammen. En mann og en yngre kvinne kommer løpende til og hjelper henne ut.
Gråt og tårer høres likt ut, uansett hvilket språk som snakkes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skuffelse og sorg lyser ut av øynene på unge tenåringsjenter som kommer til Sahlgrenska, med et håp om å få et svar: Lever vennene deres? Eller er de døde?

Mange har med seg små blomsterbuketter, som de håper å få levere til dem de håper å få besøke. Noen må gå de tunge skrittene ut igjen, med blomsterstilkene i hendene.
I dødens korridor på sykehuset i Göteborg vandrer ungdommer, familie og venner hvileløse rundt. Noen får svar, mange det svaret de frykter, men som de likevel hadde et lite håp om kunne være feil.

En mann i begynnelsen av førtiåra snur seg gråtkvalt etter å ha snakket med en av prestene, vender seg mot en telefonboks, løfter armene og skjuler øynene før han lavmælt kommer med noen ord på sitt eget språk.

Sorgen i øynene og kroppsbevegelsene sier alt. Svaret var som han fryktet, det siste håp finnes ikke lenger.

Samtidig er det andre pårørende som spente kommer til korridoren på Sahlgrenska, de får snakke med en politimann, som kan bekrefte:

- Jo, deres sønn ligger på her.

En snau halvtime seinere kommer de tilbake, med heisen ned i korridoren. Endelig har de fått den beskjeden de håpet de skulle få.

Uvirkelig

Det hele blir uvirkelig når de som har fått gledesbudskapet, passerer de fortvilte som har mistet sine.

Medfølelse og forståelse hjelper lite, ord blir fattige og betyr lite for en fortvilt mor eller far som hadde et lite håp da de kom til sykehuset.

Små, vevre tenåringsjenter som styltrer seg fram på klumpete platåsko, holder rundt hverandre. Noen ser skandinaviske ut, andre som afrikanere, asiater eller latinere. En felles internasjonal forbrødring i fortvilelse og sorg.

Slik var dødens korridor på Sahlgrenska Universitetssjukhuset i Göteborg lørdag. Vel et og et halvt døgn etter katastrofen.