Dødens posisjon

Noen ganger går politikken livet en høy gang. Altfor sjelden lønner det seg å ta hensyn til andre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

POLITISKE KOALISJONER er en blandet velsignelse for deltakerne, og vanskeligst for de partiene som ikke får ledertrøya. De må balansere hårfint mellom koalisjonens troverdighet og behovet for egne markeringer. Derfor sliter både Høyre og SV i motvind. Den rå egeninteressen må veies mot mulighetene for å spise av maktens søte frukter. Det likner på det som i travsporten kalles dødens posisjon, dvs. plassen utvendig lederhesten der det alltid er fare for å bli sliten eller kollapse. Høyre kjenner dette problemet fra flere valgkamper, men for SV er det nytt og annerledes. Derfor blir forventningene til valgresultatet nå skrudd ned i SV-hovedkvarteret. Partiledelsen håper seletøyet holder til rundt tolv prosent, men frykter et resultat under ti prosent.

SIDEN STIFTELSEN av Sosialistisk Folkeparti (SF) i 1961 har den norske venstresida vandret i kulissenes kulde. Dels fordi SF/SV ikke hadde noen strategi for regjeringsmakt, men også fordi venstresida var stigmatisert i utenrikspolitikken. I valg og på meningsmålinger gikk det sånn passelig skjevt, med en oppslutning på mellom fem og ti prosent. To helt ulike prosesser endret på dette. Berlinmurens fall, sovjetimperiets kollaps og USAs nye status som selvbevisst, global enehersker ga SV en mer troverdig posisjon. Parallelt vokste det fram et økende ønske i partiet om å gjennomføre reformer andre steder enn i pamfletter og på talerstolene. I lengden er det ikke nok å føle at man har rett, eller til og med en gang imellom få rett («hva var det vi sa!»). Det er slitsomt å slåss for løsninger som bare kan realiseres i paradis eller andre fjerne steder. SVs pragmatisme har vokst fram av tusener små og store vedtak i kommunestyrene om vann, vei, kloakk, skoler og barnehager.

FOR DEN SOM alltid har vært stor i kjeften, er det likevel ikke lett å ta spranget fra rovdyr til silkepus. SV jobber nå med å få en ny puls og et nytt politisk gemytt. Den sosialistiske retorikken er plassert i skapet med de røde fanene. Nå skal det lyde ansvarlig, budsjetter skal balanseres, kompromisser forsvares og forlatte bastioner framstilles som seirer. Faren for å utvanne partiets profil er klart til stede, men spørsmålet er om SV har noe valg hvis regjeringsmakt er målet.

PARTIET ER presset fra flere kanter. Arbeiderpartiets venstresving siden forrige stortingsvalg er både en velsignelse og en forbannelse. Den har nok ført de to partiene nærmere hverandre rent politisk, men utvisker også tidligere skiller. Det betyr hardere kamp om de livsviktige stemmene i det politiske overgangslandskapet mellom de to partiene. Grovt regnet har 60 prosent av SV-velgerne Ap som sitt andrevalg, mens 40 prosent av Ap-velgerne har SV på annenplass. Det er på denne arenaen den stille kampen mellom SV og Ap vil stå fram mot valgdagen. Her har Ap en klar fordel av å være lokomotivet i regjeringsprosjektet. Kanskje tjener Jens Stoltenberg også på at Høyre retter sine hardeste angrep på SV som et uansvarlig og ytterliggående parti. For SV er det knapt noe alternativ å gå mot venstre i en slik situasjon. De halvreformerte stalinistene i Rød Valgallianse er ingen stor trussel på venstre flanke.

DENNE PROSESSEN kan få flere konsekvenser. Den viktigste er at SV gjennom sin pragmatisme og moderasjon tar steget inn i det egentlige sentrum i norsk politikk. Det er jo bare der makten finnes. Kanskje er det en koselig utvikling at Norge i enda større grad blir en stor familie. På den annen side innebærer et utvidet sentrum at viktige ideologiske forskjeller utviskes eller hermetiseres. I lengden tjener politikken på at noen befinner seg utenfor den vedtatte form for norsk ansvarlighet. Det er derfra man mest frimodig kan utfordre vedtatte sannheter og maktens nettverk.

SVs STØRSTE problem akkurat nå er å komme til orde i valgkampen på sine egne premisser. Det ironiske er at den viktigste hindringen for det er forholdet til partneren Ap. Partiledelsens håp er at valgkampens finale i større grad skal handle om at et regjeringsskifte også er et systemskifte, eller i det minste et oppbrudd fra markedsstaten. Skulle de rød-grønne vinne valget, blir ikke den utfordringen noe mindre.