Dødens prinsipper

Vi gikk ut av årets første halvår med en dyster rekord: 66 stoffmisbrukere har dødd av overdose i Oslo. Det er tre ganger så mange overdosedødsfall som i Frankfurt på et helt år, til tross for at den tyske byen er større enn Oslo. Men Frankfurts oppskrift kolliderer med rådende norsk narkotikapolitikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I år vil dobbelt så mange nordmenn som på begynnelsen av 1990-tallet dø etter å ha satt seg «et skudd» på offentlige toaletter, under bruer, i trappeoppganger, på hospits eller hjemme i ensomhet. Frankfurt åpnet i 1995 som første tyske by egne rom der narkomane kan sette sine sprøyter under hygieniske forhold og under oppsyn av helsepersonell. Sammen med et godt utbygd metadontilbud og andre skadereduserende tiltak har kampanjen ført til en dramatisk nedgang i dødsfall blant byens narkomane.

  • Ifølge Aftenposten skal byråd Erling Lae og hans nye narkotikaråd nå vurdere om Oslo skal følge Frankfurts eksempel. De narkomane ønsker seg sprøyterom. Forslaget vil trolig møte motstand. For «Frankfurt-modellen» er godt kjent i fagmiljøet som er toneangivende i norsk narkotikaomsorg. Men da Stortinget i fjor drøftet narkotikapolitikken, og tallet på årlige overdosedødsfall i Oslo «bare» var 97, var ikke sprøyterom blant Sosialdepartementets tiltak for å styrke narkotikaomsorgen.
  • Norsk narkotikadebatt har vært preget av ideologi og dogmer. At målet med politikken er et narkotikafritt samfunn, har gitt føringer for både omsorgstilbud og straffenivå som har stengt for en realistisk vurdering av hvordan ting fungerer og hvilke resultater det gir. Så vel kritiske innspill om bruken av fengselsstraff som forslag til tiltak for å gi de narkomane et bedre liv, er blitt utlagt som narkoliberalisme.
  • I behandlingsapparatet har holdningen vært at bare full frihet fra narkotika er et verdig mål. Lite er blitt gjort for dem som ikke kommer seg ut av misbruket gjennom 1- 2 års institusjonsopphold. Først i disse dager, etter mange års debatt, blir metadonbehandling etablert som en del av den ordinære rusmiddelomsorgen. Bruk av tvang har vært så betent at det ikke er blitt utviklet kompetanse og metoder for å holde tilbake klientene i den første, kritiske avrusningsfasen. Fylkesnemndene og akuttinstitusjonene bruker nesten ikke sosiallovens tvangsbestemmelser, men lar klientene gå tilbake til sin elendige tilværelse når suget etter stoff melder seg.
  • Derimot er fengslene fulle av narkotikamisbrukere som det koster en halv million kroner i året å sperre inne. Det brukes masse ressurser på å kroppsvisitere og ta urinprøver av de innsatte, likevel finner narkotikaen veien inn i fengslene. Etter soning overlates den narkodømte til seg sjøl, med en rekvisisjon til hospits i lomma. Når han her setter sitt første «skudd» etter en «nykter» tid, er faren for å dø av overdose stor.
  • Forsvarerne av norsk narkotikapolitikk - strenge straffer, omfattende kontroll og total rusfrihet som mål - minner om at land med en mer liberal holdning har større misbrukermiljøer enn Norge. Men er ikke det en fattig trøst? Er ikke resultatene av våre straffer, kontrollvirksomhet og prinsippfaste omsorg så små at det er grunn til å vende noen steiner?
  • Et narkotikafritt samfunn er et høyverdig, men helt urealistisk mål. I løpet av de 30 årene kampen mot narkotika har pågått, har den blitt verdens nest største handelsvare. Ifølge FNs beregninger omsettes det narkotika for mellom 300 og 500 milliarder dollar i året. Råvarene produseres i verdens fattigste områder, mens internasjonal mafia og korrupte regimer tilpasser produksjon, «vareutvalg» og omsettingsveier til markedene. Ikke noe land har klart å fjerne etterspørselen etter rus.
  • Er det ikke på høy tid å vurdere om noe av de store ressursene som brukes på straff og kontroll vil gi bedre uttelling om de investeres i forebygging, behandling og skadereduksjon? Og bør ikke noen prinsipper kastes på båten for å hjelpe flere ut av misbruket, og gi de narkomane et mer verdig liv?
  • Dette handler ikke om å liberalisere vår holdning til narkotika, men å om redde liv.