Dødsdans i Etiopia

Åtte millioner mennesker kan være truet av hungersnød i Etiopia. Det er også vårt ansvar.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Heller ikke i år har det livgivende regnet kommet til de sørlige regionene i Etiopia. Menneskene som lever av å dyrke den rike jorda, har ikke mat. I dagevis vandrer de mot byer og tettsteder i håp om å få noe å putte i munnen for å stille sulten. Noen dør på veien. Noen utmattede barn er revet i hjel og spist av hyener. Noen blir avvist ved hjelpesentrene fordi de er for svake: Alt håp er ute, og begrensede hjelpesendinger må brukes til dem det er mulig å redde. Hungersnøden herjer i Etiopia, og så mange som åtte millioner mennesker kan være truet.
  • Det er ingen lovmessig sammenheng mellom tørke og hungersnød. Tørke rammet deler av Etiopia med jevne mellomrom, uten at det har utløst massiv sultedød. Sultkatastrofene følger en annen og menneskeskapt rytme: Det er når tørken faller sammen med krig at de store tragediene utløses. Verden så det i Somalia på begynnelsen av 90-tallet. Vi så det i Sør-Sudan for to år siden. I 1984 og 1985, da nærmere en million etiopiere sultet i hjel, førte det sittende regimet krig på tre fronter. Også i dag danser tørken og krigen dødsdans i Etiopia.
  • I sør og i enkelte andre områder i Etiopia står millioner overfor sultedøden. I nord, på grensen mot Eritrea, står en halv million soldater klare til kamp. I to år har Etiopia og Eritrea ligget i krig, en krig som enkelt sagt dreier seg om hegemoniet på Afrikas horn. Regjeringen i hovedstaden Addis Abeba bruker ti millioner kroner hver dag for å fø soldatene, betale dem og skaffe dem krigsutstyr. Overskuddet fra Etiopias matproduksjon, som i fredelige år kan distribueres til tørkeområder, er nå kjøpt opp for at soldatene skal få mat.
  • Den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam har korrekt påpekt at nøden som ligger bak den pågående sultkatastrofen, ikke kan bøtes på så lenge grensekrigen i nord pågår. Flere bør påpeke dette overfor regimet i Etiopia. Men det er viktig at kritikken av regimets uansvarlighet overfor sin egen befolkning, ikke fører til tilsvarende uansvarlighet i vår del av verden. Menneskene på randen av sultedøden må ha hjelp. Det er også vårt ansvar.