Dødt løp

Drøye to uker før den danske folkeavstemningen om euroen er det knapt noen som våger å spå resultatet. I gårsdagens målinger viste den ene et snaut ja-flertall, den andre et lite nei-flertall. Et nei kan synes logisk, mens et ja vil bekrefte at det er skjedd en holdningsendring i forholdet til EU. Det siste kan gi utenriksminister Thorbjørn Jagland gode argumenter i tida framover.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forholdet til euroen var ett av de fire forbeholdene til videre integrering i EU som danskene fikk i stand etter det berømte nei til Maastricht-avtalen i 1992, og det er det første av forbeholdene som nå blir satt på prøve, sju år etter forliket i 1993. Opphever danskene sin skepsis på ett område, er det ikke utenkelig at også de andre forbeholdene ryker i tur og orden. Allerede på EU-toppmøtet i Nice i desember kan danskene bli stilt overfor en ny traktat, som vil sende landet ut i en folkeavstemning om forsvars- og utenrikspolitikken. Hyppigheten av folkeavstemninger i Danmark kan i seg selv være en iakttakelse som Jagland kan gjøre bruk av; det skjer nå så mye i integrasjonsprosessen at danskene må løpe til valgurnene hvert annet år. Siste gang var Amsterdam-traktaten i 1998. Når norske politikere sier at det ikke er skjedd noe nytt i EU som skulle tilsi en folkeavstemning her, kan de vanskelig ha kastet mange blikk over Skagerrak.

  • Dersom holdningene til integrasjonsprosessen i EU har holdt seg noenlunde konstant de siste årene, synes et nei-resultat den 28. september å være logisk. Om vi ser på de organisatoriske frontene i årets kampanje, blir et nei enda mer tenkelig. Venstresida er stort sett samlet og det skal tradisjonelt sett føre til et ikke ubetydelig innhogg i den sosialdemokratiske massen. Det er en del utbrytere fra SF, men partiet opplever på langt nær samme splittelse som ved folkeavstemningen om Amsterdam-traktaten. På motsatt fløy synes Dansk Folkeparti igjen å ha konsolidert seg etter store tumulter i sommer. Det betyr en samlet front på den høyrepopulistiske sida. I tillegg har mange framstående representanter i de borgerlige partiene bekjent seg til nei-sida, og etter de økonomiske ekspertenes debatt til nå, sitter de fleste igjen med et inntrykk av at det økonomisk sett kan bli hipp som happ.
  • Så enkelt er det likevel ikke. Mye tyder på at det faktisk har skjedd en holdningsendring i Danmark, ja, professor Jørgen Goul Andersen ved Aalborg Universitet karakteriserer forandringen som en «en mindre, stille revolusjon». De siste målingene fra EUs egne eurobarometer viser blant annet at hele 33 prosent føler seg like mye som europeere som dansker. I 1994 var dette tallet 19. Fortsatt sier imidlertid over halvparten at de kjenner seg mer som dansker. Det kan likevel ikke forringe inntrykket av at det er i ferd med å skje en endring i holdningene. Danskene er blitt mer åpne for det politiske unionsprosjektet. Det har vært en økonomisk oppsving i Danmark i andre halvdel av 1990-tallet. Arbeidsledigheten har sunket kraftig. Det kan gi nei-sida et poeng i argumentet for status quo, noe en av målingene synes å bekrefte. På den annen side kan økt vekst og mindre ledighet på sikt føre til at flere identifiserer seg med holdninger og synspunkter til det politiske establishment.
  • Bildet er med andre ord alt annet enn entydig. Resultatet er uvisst. Vurdert fra norsk sidelinje vil et eventuelt dansk ja denne gangen representere noe kvalitativt nytt, fordi en vesentlig del av den danske skepsisen fra 1992 dermed har mistet sin kraft. Og om svenskenes skepsis til euroen blir angrepet i neste omgang, ja, så kan våre to naboland gli enda lenger bort fra Norge. Om en fortsatt fastholder at det ikke er skjedd noe nytt i Norden og EU, vil det være som å stå med blikket vendt mot en norsk fjellvegg og samtidig påstå å ha et syn for den europeiske utviklingen.

Derfor har alle, uansett standpunkt i Norge, grunn til å følge nøye med 28. september. Da vil vi få et svar på om danskene er i ferd med å gi slipp på forbeholdene.