Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Døgnvill light

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Så er det altså slutt på sommertida for i år. Natt til søndag klokka 0300 seiler vi inn i såkalt normaltid, og flytter ettermiddagens «unormale» daglystime tilbake til morgenen. Om den er mer normal på den tiden av døgnet, har jeg bare en uavklart oppfatning om, men følger lojalt flertallet i klokkestillingen. Jeg vet når jeg er slått, og sivil ulydighet i form personlig sommertid hele året ville bare medføre problemer, alle begriper at ei klokke som går en time for fort er roten til mye... rot. Kanskje ikke like farlig som praktisering av personlig venstrekjøring eller fullt så oppskakende som nordlandsbunad sydd i Kina, men like fullt noe å styre unna for den som ønsker sine medmenneskers aktelse og omgivelsenes respekt.Tid og normalitet er tankevekkende greier. At sola stiger over horisonten i øst, og ikke sør, vest eller nord, på grunn av jordrotasjonen, og at det følgelig demrer i Helsinki før det blir morgen i Oslo, er enkelt å fatte. Men at det går en tidssonegrense tvers over Nesodden, er ikke like utbredt kunnskap. Jeg vet det imidlertid, for jeg blir minnet om det hver bidige virkedagsmorgen når jeg motstrebende river meg løs fra dynevarmen og planter føttene i gulvet. Da viser vekkerklokka og klokkeradioen 0700, men på badet, to og et halvt steg vest for min gode seng, varsler det forgremmede ansiktet i badespeilet at klokka umulig kan være mer enn seks, enkelte dager kanskje ikke mer enn halv fem. Synsinntrykket forsterkes uten unntak av en indre uvirkelighetsfølelse, og til sammen har dette fått meg til å mistenke at jeg egentlig bor på grensen mellom to tidssoner der sengesonen ligger en til to timer foran badesonen. (Forholdet til Greenwich Mean Time har jeg ennå ikke orket å estimere). Siden også stua ligger vest for senga, medfører dette i sin tur at jeg konsekvent kommer en time for seint i seng og står opp en time for tidlig hver dag utenom i helgene, som er tilkjempet sonefrie. Over tid, (som det heter, hva nå enn tid måtte være) er dette kommet til å utgjøre et betydelig problem som vi kan kalle «døgnvill light» eller rett og slett «stuptrøtt fra morra til kveld», og siden det vil bli altfor høy rørleggerregning av å flytte badet over til østsiden av senga og vice versa, må jeg innrømme at framtida ser mørk ut, sommertid eller ei.