Dommen over Gro

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Sist høst fikk vi første del av Gro Harlem Brundtlands versjon av vår nære politiske fortid. Til høsten kommer boka om hennes lange periode som statsminister. Som de fleste selvbiografier vil også den ganske sikkert se historien fra forfatterens ståsted. Så får historikerne etter hvert komme til orde med sin dom over hennes innsats i det norske samfunnet.
  • Men allerede nå kommer utspill som tegner et langt mindre rosenrødt bilde av de resultater Gro oppnådde og det samfunnet hun overlot til sin etterkommer. Og overraskende nok er det Thorbjørn Jagland selv som leverer dette bidraget. Det gjør han i et stort intervju med Bergens Tidende sist søndag, der han indirekte retter sterk kritikk mot den politikken Gro førte. Jagland sier at fordeling nå er det viktigste spørsmålet i norsk politikk. Vi går ut fra at han ikke mener at fordelingsprofilen har endret seg så dramatisk siden Gro gikk av. Vi kjenner jo årsakene til de økte forskjellene i samfunnet, slik Statistisk sentralbyrå har vist.
  • Men Jagland nøyer seg ikke med det. Han sier også at han tok over i en ekstremt vanskelig situasjon, der Arbeiderpartiet hadde styrt i 11 år og alle andre hadde bestemt seg for å gå imot partiets politikk. Det var et uhyre vanskelig utgangspunkt, sier han. Han gir nærmest inntrykk av at Gro kastet kortene for å redde seg ut av en håpløs situasjon, slik Arbeiderpartiet mener Willoch gjorde i 1986. Det er i så fall ingen ærefull retrett.
  • Men vi mistenker Jagland for å framstille situasjonen høsten 1996 på en måte som skal passe inn i egen retorikk. Han tok jo over under særdeles gunstige forhold. Med høykonjunktur, oljeinntekter og en splittet opposisjon på sotteseng var det knapt noen som trodde at det gikk an for Arbeiderpartiet å tape et valg. Men Jagland klarte det. Hans forklaringer på at dette kunne skje, virker mindre og mindre overbevisende.